For omkring to tusen år siden begynte en merkelig revolusjon i Romerriket, da en gruppe brysomme følgere av en korsfestet jøde begynte å ta til seg spedbarn som hadde blitt forlatt for å dø. Tusen år senere nådde denne revolusjonen Norge. I dag er den derimot langt på vei med å reverseres.
Den merkelige revolusjonen jeg snakker om, er da kristne begynte å redde og oppfostre spedbarn som andre ikke ønsket. De trodde på en Gud som hadde medynk med de fattige og de svake, enkene og de farløse. Dess flere de kristne reddet, dess flere ble de. I tillegg var det tusener på tusener som vendte om fra sine gamle guder for å følge Jesus. Etterhvert ble de så mange, at den grusomme praktiseringen av å overlate uønskede barn til «naturkreftene» mer eller mindre forsvant fra kartet.
Kristendommen spredte seg, og da den omsider etablerte seg på våre breddegrader, ble den samme praksisen med å sette vekk barn også forlatt av nordmennene. Disse holdningene ville legge grunnlaget for tenkningen omkring menneskeverd i hele den vestlige hemisfære, og deles i dag av mange flere enn bare de som kaller seg kristne.
Mennesker har en ukrenkelig verdi fra unnfangelse til naturlig død. For vår del begrunner vi det i Guds ord, som for eksempel sier at vi er skapt i Guds bilde, at mord er forbudt og, som Jesus sier, at mennesker har høy verdi (1 Mos 1,26; 2 Mos 20,30; Matt 10,29-30 et al.). Men bare fordi vi grunnfester menneskeverdet i Guds ord, vil det ikke si at det ikke er mange andre enn kristne som også tror at mennesker har en ukrenkelig verdi.
Det finnes nemlig ikke-religiøse interesseorganisasjoner som kjemper for menneskeverdet og som mener at abort er en alvorlig krenkelse av dette menneskeverdet. I Norge har man for eksempel den ikke-religiøse organisasjonen Menneskeverd. I andre land finner man sekulære organisasjoner som Secular Pro-Life, ledet av en ateist.
Utfordringen er nemlig at menneskeverdet er under press på begge sider av livsløpet. Det mest påtrengende her til lands er ønsket om å lovlig kunne ende et menneskeliv før fødsel, også kjent under eufemismene «abort», «svangerskapsavbrudd», «familieplanlegging» og «reproduktive rettigheter».
Revolusjonen som kom i kjølvannet av kristendommens fremgang er på vei til å reverseres. I likhet med barnene som ble satt bort i antikken og middelalderen, videreføres idéen om at noen barn er uønsket. Men til forskjell fra tidligere tider, avslutter man nå livene deres før fødselen.
I dag er det til og med mange av dem som bærer tittelen kristen som bidrar til reverseringen av menneskeverdet til de aller minste blant oss. Preses Olav Fykse Tveit og bispemøtet i Den norske kirke har for eksempel uttalt at «Et samfunn med legal tilgang til abort er bedre enn et samfunn uten.»
En av biskopene skrev også nylig en mer enn uheldig formulert bønn for at kvinner i USA skal ha rett til abort. Der står de nemlig foran en potensielt historisk dom, som vil overgi lovgivningsansvaret i abortspørsmålet til hver enkelt delstat, framfor de føderale myndighetene. Dette skaper furore blant liberale, som mener at muligheten til å ta et menneskeliv er en menneskerett, så lenge menneskelivet som avsluttes er ufødt. Det mange imidlertid ikke er klar over, er at USA har mye mer radikale abortlover enn i Norge og flere europeiske land, hvor 8 av 50 amerikanske delstater tillater abort helt fram til fødsel.
En del vestlige abortforkjempere er heller ikke fornøyd med at abort bare legaliseres gjennom demokratiske prosesser i sine hjemland, men legger også press på andre land, spesielt utviklingsland, for å få gjennom legalisering. Verdens helseorganisasjon jobber for eksempel for tilgang på lovlig abort, mot mange av medlemslandenes egne ønsker. På den måten skal vestlig etikk omkring abort implementeres for å sørge for befolkningskontroll i andre deler av verden ved i praksis å fjerne ufødte barns rett til liv.
Begrunnelsene for abortpraksisen er mange, fra påstanden om at ufødte barn ikke er mennesker, til argumentet om at dette handler om kvinners likestilling. Problemet er bare at argumentene for abort ikke er i stand til å rettferdiggjøre på en konsekvent måte at man har rett til å abortere barnet i mors liv.
De som har mage til å se bilder av aborterte barn eller sette seg inn i abortprosedyrer, spesielt senaborter, vil skjønne at enhver abort omfatter to mennesker, hvor en av dem må bøte med livet. Kristin Holanger, nestleder i Jordmorforbundet, bemerker at ved noen tilfeller er abort i praksis som en fødsel, og at barnet som har blitt født «kan leve en stund etter fødselen», overlatt til seg selv for å dø.
Dette er den lydløse krenkelsen av menneskeverdet. Barnene som aborteres har ingen stemme selv. De er de minste, svakeste og mest forsvarsløse av oss alle. Derfor trenger de våre stemmer til å snakke om retten til liv på deres vegne.