ABORT

I det kommende vil du få presentert de sterkeste argumentene for abort og motsvar til disse. Her forutsettes at mennesker har en ukrenkelig verdi. Vi ønsker å vise blant annet at menneskelivet begynner ved unnfangelsen, og at alternative tolkninger omkring menneskelivets begynnelse og verdi kommer til kort.

 

Siden det er mye stoff her, kan du ta en titt på denne innholdsfortegnelsen og klikke på hovedoaerskriftene hvis du kun er interessert i å lese om ett bestemt område:

ABORT I NORGE
NÅR BEGYNNER LIVET?
ET FOSTER HAR IKKE MENNESKEVERD
Bevissthet
Evnen til å resonnere
Selvbevissthet
Bare et dyr
Bare en celleklump
Levedyktighet
Lokasjon
Ligner argumentene for slaveriet
 
SELVBESTEMMELSE OVER EGEN KROPP
Kroppslig selvbestemmelse er ikke absolutt
Påkjenningen ved å bære fram et barn
Den berømte fiolinisten
En appell til følelser
 
ABORT ER LIKESTILLING
De utelatte kvinnene
Menn kan ikke uttale seg om abort
 
DÅRLIGE SOSIOØKONOMISKE FORUTSETNINGER
Eugenikk
Vi kan ikke spå framtiden
Å straffe forbryterens barn
Abortmotstandere gjør ikke nok
 
LEGALISERING GIR FÆRRE ABORTER OG REDDER LIV
Legalisering av abort gir færre aborter
Legalisering av abort redder liv
 

Abort i Norge

Staten har et mål om å begrense antall uønskede svangerskap og aborter, og det støtter vi fullt ut. I altfor mange tilfeller betyr begrepet «uønskede svangerskap» i virkeligheten «uønskede barn», et konsept som fremstår utrolig sørgelig. Vi tror alle barn er ønsket, og for de barnene ingen andre enn mor vet om, så er de uansett ønsket av Gud, han som kjenner oss fra øyeblikket vi er unnfanget.

 

Av denne grunnen støtter vi organisasjonen I mammas mage. Dette er en organisasjon som ønsker å tilrettelegge for at mødre kan få hjelp og støtte i valget om å bære fram barnet i magen. Vi har også en kontaktperson i menigheten vår, og vil etter beste evne bistå de som kanskje opplever graviditeten som en krise.

Selv om det har vært en nedadgående trend i antall aborter, snakker vi fortsatt om nesten 11 000 aborter i 2021. Ser man på statistikken over aborter siden 1979, har omkring 550 000 prenatale barn blitt drept i Norge. Hadde de vært i live i dag, ville befolkningstallet vært omtrent 10% høyere. Omkring hvert femte svangerskap ender i abort.

 

Men, og det er stort «men» her, disse tallene reflekterer kun registrerte svangerskapsavbrudd. Man kan sannsynligvis øke disse tallene betraktelig hvis man tar med den såkalte «angrepillen» som har vært solgt reseptfritt siden 2005. I 2019 ble det solgt over 117 000 slike piller i Norge. Det betyr ikke nødvendigvis 117 000 aborter, fordi det omdiskutert hvor ofte såkalt nødprevensjon fører til abort, men det er nok rimelig å anta at en del av disse pillene medfører abort. Så her er det store mørketall.

 

Når begynner livet?

Det viktigste spørsmålet i denne sammenhengen er når livet begynner. Når begynte livet ditt? Svaret er ganske enkelt ved befruktningen av eggcellen i din biologiske mors mage. Selve befruktningsprosessen tar et par timer, som kan få noen til å si at vi da ikke egentlig vet når livet begynner. Men dette er i all hovedsak et retorisk grep, og har ingen praktisk betydning for abortspørsmålet. Man trenger ikke fastslå befruktningstidspunktet på sekundet for å kunne si at menneskelivet starter ved befruktningen.

Mange er uvitende om eller stiller seg tvilende til det vitenskapelige faktum at livet begynner ved befruktningen. Men forskere er i all hovedsak enige om at livet begynner ved befruktningen. American College of Pediatricians skriver for eksempel: «Ved befruktningen trer et menneske fram som en helhetlig, genetisk avgrenset, individualisert zygotisk levende menneskelig organisme, et medlem av arten homo sapiens, som kun trenger et passende miljø for å vokse og utvikles» (min oversettelse).

 

En PhD-kandidat ved University of Chicago gjennomførte en undersøkelse blant over fem tusen biologer ved over tusen akademiske institusjoner for å finne ut hvordan de definerte livets begynnelse. Den viste at det var en konsensus blant biologer om at livet begynner ved befruktningen.

91% var enig i påstanden: «Sluttproduktet av pattedyrsbefruktning er et befruktet egg ('zygote'), en ny pattedyrorganisme i den første fasen av sin arts livssyklus med sin arts genom» (min overs.). 75% var enige i påstanden: «I utviklingsbiologi markerer befruktningen begynnelsen på et menneskes liv, siden denne prosessen produserer en organisme med et menneskelig genom som har begynt å utvikle seg i den første fasen av menneskets livssyklus» (min overs.). 

 

For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.

- Salme 139,13

 

Til nå har du kanskje allerede tenkt på at du har utviklet deg mye siden din unnfangelse. Ja, du er på mange måter annerledes enn du var i din tidligste utviklingsfase. Men du kan ikke unnslippe sannheten om at du en gang var et embryo, et foster, et spedbarn, et barn, en ungdom. Dette er bare merkelapper vi setter på ulike faser av livet. Du har kanskje hatt eller vil få merkelappene ung voksen, middelaldrende, godt voksen og eldre også.

Det er med andre ord liten tvil om at det er et vitenskapelig faktum at livet begynner ved unnfangelsen. Det er begynnelsen på menneskelivet, og det viktigste vi mennesker har felles (og kanskje en av de få tingene vi alle har til felles), nemlig vår menneskelighet, det at vi tilhører vår unike art, er tilstede ved unnfangelsen. Hverken vår alder, størrelse, mentale kapasiteter, helse eller noe annet kan forandre på dette. Derfor gjelder menneskeverdet helt fra unnfangelsen. Under kan du se en video om de forskjellige utviklingsfasene i begynnelsen av et menneskeliv.

(Teksten fortsetter under videoen)

 

ET FOSTER HAR IKKE MENNESKEVERD

Når abortforkjempere bruker begreper som «bare et embryo» eller «bare et foster», er det et forsøk på dehumanisere og verdinedsette mennesker i en bestemt fase i livet. Det er ikke nok å bare være av arten menneske. De peker heller på funksjoner et individ må ha for også å ha menneskeverd, som for eksempel selvbevissthet, evnen til å føle smerte, evnen til å ha intensjoner for framtiden, evnen til å delta i og påvirkes av menneskelige kulturer osv.

 

Det er ikke tilfeldig at de velger seg funksjoner som ufødte barn ikke har. Disse ubegrunnede valgene av funksjoner, evner og egenskaper, gjøres nettopp for å kunne hevde at siden et ufødt barn ikke har disse funksjonene, så har det ikke (tilstrekkelig) verdi, slik at man kan rettferdiggjøre å ta livet av dem prenatalt.

 

Mary Ann Warren er kjent for å ha kommet opp med noen slike funksjoner i et essay for abort i 1973 som hun mente må være tilstede for at et menneske skal være en person. Med andre ord må man være en person i tillegg til et menneske for å ha menneskeverd. Hun pekte på fem slike funksjoner eller egenskaper: bevissthet, evnen til å resonnere, evnen til selvmotivert aktivitet, evnen til å kommunisere og selvbevissthet. La oss se kort på noen av disse funksjonene.

 
Bevissthet

Bevissthet er evnen til å oppfatte sine omgivelser. Allerede i uke 6 begynner hjernen og nervesystemet å utvikle seg, og det er uvisst når barnet begynner å registrere omgivelsene i form av smerte og temperatur osv.

 

I en studie utført av to forskere på hver sin side i abortspørsmålet, kom de fram til at fostre begynner å føle smerte mellom uke 12-24 i svangerskapet.

 

Men uavhengig av hva man skulle mene om fosterets evne til å føle smerte, ligger problemet i større grad i det faktum at det finnes mennesker som selv etter svangerskapet ikke kan føle fysisk smerte, nemlig de som lider av CIP, eller medfødt ufølsomhet for smerte. Har disse menneskene mindre verdi enn andre? Kan man drepe dem?

 

De fleste av oss vil si nei, selvsagt ikke. Dermed er heller ikke menneskeverdet knyttet til å føle smerte. Selv mente Warren at et embryo kan være bevisst, slik at forskjellen i menneskeverd ligger ikke her etter hennes syn heller.

 
Evnen til å resonnere

Såvidt vi vet har ikke ufødte barn evnen til å resonnere. Men det har heller ikke nyfødte barn eller komapasienter for eksempel. Derfor, hvis man mener at det er galt å drepe et spedbarn til tross for at det ikke kan resonnere, så bør man heller ikke mene at det greit å drepe et ufødt barn.

 
Selvbevissthet

Igjen, vi vet ikke om et foster er selvbevisst, men samtidig er det ikke sikkert at et nyfødt barn er selvbevisst heller. Og hva med personer som ligger i koma? Eller visse psykisk utviklingshemmede?

 

De andre funksjonene som Warren trekker fram, og, meg bekjent, alle andre eksempler på slike funksjoner som skal skille et foster fra et født menneske, har det problemet at de vil også ramme andre mennesker som lever iblant oss i dag.

 

Spørsmålet er hvorfor vi skal sette grensen ved uke 12, uke 18, uke 22, uke 24 eller ved fødselen. Svaret vil alltid være å velge funksjoner eller egenskaper uten å gi et grunnlag for hvorfor man har valgt akkurat disse. Når man rettferdiggjør abort med egenskaper som på samme tid rettferdiggjør drap på fødte mennesker, har man egentlig bare oppnådd å rettferdiggjøre drap.

 
Bare et dyr

Ta for eksempel Liah Greenfield, som sier at det er kultur som gjør mennesker til noe annet enn bare dyr eller biologiske organismer. Hun skriver:

Dette noe, som faktisk gjør menneskeheten til en realitet av sitt eget slag (dvs. en virkelighet hvis definerende dimensjon ikke er biologisk), er det faktum at mens alle andre dyrearter overfører sine levemåter genetisk (i større eller mindre grad hjulpet ved direkte læring), er det mennesker alene som overfører dem symbolsk og gjennom indirekte (dvs., igjen, symbosk) læring (min overs.).

Dette får henne til å konkludere med at «[...] barnet til menneskelige foreldre forblir et dyr de første 10 – 36 månedene: det forvandles til et menneske bare ved utviklingen av sinnet [...]» (min overs.). Med andre ord er barn ikke mer enn dyr fram til de er 2-3 år gamle.

 

Drar hun dermed konklusjonen at vi bør gjøre det lovlig å drepe et 2 år gammelt barn? Nei, istedenfor velger hun å foreslå at det kanskje heller burde ha konsekvenser for hvordan vi tenker om all avlivning av bevisste dyr.

 

Dette er kanskje litt forvirrende, men problemet er igjen at man klarer ikke å finne faktoren som rettferdiggjør avliving av ufødte barn, mens man bevarer menneskeverdet for fødte mennesker. For hvis en 2-åring ikke er et menneske (definert slik hun gjør ovenfor), men man ikke kan drepe en 2-åring, hvordan kan man da si at man kan drepe et 12 uker gammelt foster som per definisjon har samme status som den ikke-menneskelige 2-åringen?

 
Bare en celleklump

Noen vil hevde at barnet er bare et dyr, mens andre vil ofte gå så langt som å si at de er bare en klump med celler. Og det stemmer at et embryo og et foster er en klump med celler, akkurat som du og jeg også er celleklumper (jeg tror selvsagt at vi mennesker er mer enn bare fysisk materie), bare at du og jeg er mye større celleklumper.

 

Barnet i magen er imidlertid ikke bare en celleklump, som om det var sammenlignbart med en hybelkanin av hudceller på soveromsgulvet. Fra befruktningen er «celleklumpen» et levende menneske med sitt eget unike DNA. Faktisk har forskning vist at et embryo kan organisere seg selv og vokse uavhengig av livmoren, som betyr at barn i den tidligste fasen ikke bare en klump med celler. De er uavhengige, autonome, selv-organiserende levende mennesker.

 

En zygote eller et embryo vet hva det skal bli på egenhånd, og vil forsøke å vokse uavhengig av om de er i livmoren eller ikke. De er med andre ord ikke avhengig av signaler fra moren for å vokse til det de skal bli, fordi fosteret har allerede all denne informasjonen selv.

 

Helt fra begynnelsen er mennesker en unik levende organisme, ulik kroppsvev eller organer tilhørende et annet menneske. Ingen av oss har noen gang vært en spermcelle, en eggcelle eller en klump med vev eller et organ tilhørende vår mor, men vi har alle vært en befruktet celle, et separat menneskelig individ, som har kopiert seg selv og etterhvert vokst til de personene vi er i dag.

 
Levedyktighet

Noen peker på levedyktighet som lakmustesten for hvem som skal regnes som et menneske eller en person. I Norge er det lovfestet at barn som er levedyktig ikke kan aborteres, hvor abortforskriften definerer levedyktighet slik:

Et foster skal antas å være levedyktig dersom det ville vært i stand til å overleve utenfor mors liv på det tidspunkt et eventuelt avbrudd ville vært utført. Ved vurderingen skal det tas hensyn til eksisterende muligheter for behandling etter forløsning. Dersom det ikke er særlige forhold ved fosteret som tilsier noe annet, skal et foster antas å være levedyktig etter 22. svangerskapsuke.

Helsedirektoratet presiserer at «Dersom fosteret vil være i stand til å overleve med intensiv behandling, er det å anse som levedyktig.»

 

Et foster vil med andre ord være et menneske verdt å redde i Norge hvis det er over 22 uker gammelt. Men merk at «levedyktighet» i virkeligheten ikke har noe med hvorvidt et menneske er levende eller ikke, men hvorvidt det er i stand til å leve utenfor omgivelsene det er ment å være i. Barnet i mors mage er jo allerede levende, men det klarer per i dag stort sett ikke å leve utenfor livmoren før omkring 22. svangerskapsuke.

 

Men et foster er ment å leve i livmoren inntil svangerskapet er over. Å si at et foster ikke er levedyktig kun fordi det ikke overlever utenfor livmoren, er som å si at du ikke er levedyktig fordi du ikke overlever under vann i fem minutter. Åpenbart vil du ikke overleve under vann, fordi det er et miljø du ikke er skapt til å overleve i.

 

Med samme tankegang kan vi faktisk like gjerne definere levedyktighet som å klare å leve under vann uten kunstige hjelpemidler. Da er fostrene de som er levedyktige mennesker, mens vi ikke er det. Men en slik definisjon er kunstig, akkurat som definisjonen som brukes i lovverket, som gir inntrykk av at bare fostre som kan leve utenfor sitt naturlige miljø har verdi på linje med andre mennesker.

 

Noen sier at tidspunktet for «levedyktighet» ikke markerer når et foster blir et menneske, men når det blir en person. Men hvordan kan personlighet (i betydningen å være en person) defineres ut fra et flytende begrep? For et annet problem er nemlig at med en slik definisjon som vi så ovenfor er levedyktighet et relativt begrep. Og da mener jeg ikke bare relativt med tanke på hvor langt den medisinske vitenskapen har kommet, men også relativt ut fra hvor man befinner seg.

 

Ettersom vitenskapen utvikler seg, skyves levedyktighetsgrensen stadig nærmere livets begynnelse. Frem til nå har utviklingen av barnets lunger satt en tilnærmet grense for hvor små barn man klarer å redde. Men forskning på kunstige livmorer går stadig lenger, som vil kunne gjøre utviklingen av barnets indre organer irrelevant for hvorvidt de er levedyktige utenfor morens livmor.

 

Organisasjonen Genetic Literacy Project skriver om denne gryende teknologien:

Likevel er muligheten til å skyve [levedyktighets]grensen rett rundt hjørnet. En av de to nøkkelteknologiene som er under utvikling er det kunstige, fostervannsfylte miljøet som har fortsatt å utvikle seg med laboratoriedyrmodeller siden arbeidet med geiter på 1990-tallet. Det andre området er embryooverføring. Ikke bare kan et pattedyr under utvikling overføres fra livmoren til sin egen mor til livmoren til en surrogat, men etter hvert reproduserer forskere endometrium – cellelaget i livmoren som inneholder og gir næring til svangerskapet – som en cellekultur, eller en in vitro modell. Konvergensen av disse teknologiene vil gjøre det mulig å overføre et menneske under utvikling til et system som inkluderer morkaken og navlestrengen og forsyner alle nødvendigheter (oksygen og mat), og fjerner alt avfall, direkte gjennom blodet (min overs.).

 

Spørsmålet er hva som vil skje når fostre kan reddes praktisk talt når som helst i løpet av svangerskapet. Vil man da forby abort? Dessverre tror jeg det er lite sannsynlig. Grunnen til at jeg sier det er at siden levedyktighet som sagt bare er en av disse mange egenskapene man kan velge mellom for å definere et «verdig» menneske, vil abortforkjempere alltids kunne velge en annen faktor som den gyldne definisjonen på hva som er et menneske med verdi.

 

Andre alternativer abortforkjempere vil kunne velge, er f.eks. å bestemme at slik teknologi er for dyrt framfor å bare abortere barnene, eller å si at levedyktighetsgrensen fortsatt gjelder, siden barnene ikke er i stand til å overleve «ute i det fri». Hvis noen av disse alternativene skjer, vil det imidlertid avsløre abortforkjempernes hykleri og manglende fornuftsbaserte grunnlag for sin definisjon av et verdifullt menneskeliv.

 

Det er imidlertid viktig å huske på at kunstige livmorer uansett ikke er en gavepakke for de som kjemper for menneskeverdet til ufødte barn, siden det medfører mange etiske problemstillinger, sånn som «babyfabrikker» og sortering av ønskede og uønskede barn. Kinesiske forskere har for eksempel utviklet en robot som kan stelle med barn som vokser i kunstige livmorer, og er «[...] også i stand til å rangere embryoer etter deres utviklingspotensial» (min overs.).

 

Slik teknologi vil gjøre det mye enklere å skape «designerbabyer», og forkaste dem som ingen vil ha. Markedet eksisterer allerede, og i dette markedet hvor man allerede kan plukke og velge mellom sæddonorer og eggdonorer, er det bare ett problem: noen må bære fram barnet. Hvis man kan fjerne behovet for surrogatmødre, har man så godt som fjernet alle hindringene for industriell dyrking av barn og «on demand»-bestilling av levende mennesker.

 

Man kan grøsse over tanken om hva en autoritær stat som Kina kan bruke en slik teknologi til, sett i lys av at de allerede har et befolkningsproblem i form av at det fødes for få barn.

 

Nok en utfordring for levedyktighetsbegrepet, er at langt ifra alle land og sykehus kan tilby intensivbehandling på et nivå som kan redde et prematurt barn på 22 uker. Hvorfor skal man i et annet land som for eksempel Madagaskar ha en levedyktighetsgrense på 22 uker, hvis ingen av landets sykehus kan sørge for at et barn i praksis er levedyktig utenfor livmoren?

 

Det betyr ikke at man ikke ganske enkelt kan fastslå det ved lov, men det viser hvor relativt og inkonsekvent begrepet er. Se for deg at et land setter levedyktighetsgrensen til uke 30. Vil det da være moralsk tillatelig for en norsk kvinne å reise til det landet for å ta en senabort, eller er det den norske grensen for levedyktighet som avgjør moraliteten i aborthandlingen? I virkeligheten er ethvert menneske levedyktig, til og med fosteret i mors liv, og ethvert menneskeliv er verdt å beskytte, spesielt de svakeste.

 

I tillegg er levedyktighetsbegrepet i konflikt med abortforkjempernes argumenter omkring kvinnens rett til selvbestemmelse over egen kropp. Det er fordi det faktisk anerkjenner at barnet i mors mage er et menneske, et ufødt liv, bare at det ikke innrømmer at selv et foster før uke 22 er levedyktig.

(Teksten fortsetter under bildet)

stillborn-2222602_1920.jpg

Barnet i mors liv er levende og levedyktig, men ikke utenfor sitt naturlige miljø.

Lokasjon

Når alt annet slår feil, vil kanskje mange abortforkjempere sette menneskeverdets grense ved fødselen. Når et barn har kommet ut av morens livmor, så får det menneskeverd. Men hva er det med de 20 centimeterne barnet passerer under en fødsel som tillegger barnet moralsk verdi på høyde med andre mennesker? Hvorfor er et barn født prematurt i 30. uke i svangerskapet mer verdt enn et ufødt barn i 40. uke?

Spørsmålet er hvorfor man vil trekke grensen akkurat ved fødselen. Man kan innvende at så lenge barnet er inne i mors kropp, så har moren rett til å abortere det. Men dette argumentet kommer også til kort, som du kan se nedenfor. Det er vanskelig å se noen gode grunner for at stedet barnet oppholder seg skal definere barnets verdi, annet enn at man vil rettferdiggjøre abort og derfor velger å si at det abort er greit så lenge barnet er inne i mors liv. Men igjen, dette er en kunstig grense som leder til inkonsekvente holdninger.

 
Ligner argumentene for slaveriet

Faktisk er slike argumenter for abort slående like argumentasjonen som ble ført for å opprettholde retten til å eie slaver i USA på 1800-tallet. På samme måte som abortforkjempere gjør i dag, valgte også slaveriforkjempere ubegrunnede egenskaper og funksjoner for å rettferdiggjøre at hvite var overlegne de fargede slavene.

 

Abraham Lincoln, presidenten som brakte en nær slutt på slaveriet i USA, så gjennom denne argumentasjonen. Les dette kjente sitatet fra Lincoln:

Hvis A kan bevise, uansett hvor avgjørende, at han med rette kan slavebinde B, hvorfor kan ikke B bruke det samme argumentet, og like godt bevise at han kan slavebinde A?

 

Du sier at A er hvit og B er svart. Det er farge, da; den lysere har rett til å slavebinde den mørkere? Vær varsom. Etter denne regelen skal du være slave av den første mannen du møter, med en lysere hud enn din egen.

 

Du mener ikke akkurat farge? Du mener at de hvite intellektuelt sett er de svartes overlegne, og derfor har rett til å slavebinde dem? Vær varsom, igjen. Ved denne regelen skal du være slave av den første mannen du møter, med et intellekt som er overlegent ditt eget.

 

Men, sier du, det er et spørsmål om [egen]interesse; og hvis du kan gjøre det til din [egen]interesse, har du rett til å slavebinde en annen. Veldig bra. Og hvis han kan gjøre det til sin [egen]interesse, har han rett til å slavebinde deg (min overs.).

 

Lincolns poeng er at det er fånyttes å argumentere for ens egen overlegenheten, når det samme argumentet kan brukes til å stille deg selv i en underlegen posisjon. Denne teksten er ofte sitert av abortmotstandere, med god grunn. Kampen mot abort er en kamp for menneskeverdet, i samme ånd som kampen mot slaveriet.

 

De mest ekstreme abortforkjemperne ønsker fri abort gjennom hele svangerskapet, men det er nærmest umulig å se hva som egentlig er forskjellen mellom et foster i uke 40 og et barn født i uke 39. Hvorfor er det nyfødte barnet mer verd enn fosteret i et slikt tilfelle? Det eneste som skiller dem er stedet de oppholder seg - i eller utenfor livmoren. Lokasjon er åpenbart et veldig dårlig fundament for menneskeverd, som nevnt ovenfor, men det bringer oss til det neste argumentet for abort, nemlig at fosteret er «en del av kvinnens kropp».

 

SELVBESTEMMELSE OVER EGEN KROPP

Argumentet om kroppslig autonomi for kvinner er kanskje en av de mest vanlige begrunnelsene for abort. Kvinner skal få bestemme over egen kropp, eller «min kropp, mitt valg» som slagordet går. Mange abortforkjempere anser barnet i mors mage for å være en del av kvinnens kropp, derfor skal kvinnene ha rett til å gjøre med det som de selv vil. Å ta abort blir som å trekke en tann. Dette argumentet er forøvrig ikke bare forbeholdt de som hevder at fosteret er kvinnens kropp, for det finnes også de som hevder at ufødte barn er parasitter (noe de ikke er).

 

Også blant prester finner man de som støtter opp om abort, med en begrunnelse som ganske enkelt er at det må være kvinnen som bestemmer. Prest Gyrid Gunnes argumenterer nemlig slik: «Til syvende og sist må det være den enkelte gravides valg om hun ønsker å bli mor eller ikke. Dette valget må kvinnen selv få ta, innenfor rammen som dagens abortlov setter, uten å måtte begrunne det overfor andre.»

 

Med denne formuleringen må man bare anta at det ligger til grunn en tenkning om at det kun handler om kvinnens kroppslige autonomi, og at barnets rettigheter (selv om barnet er hunnkjønn) må vike. For som hun sier videre: «En kristen etikk som ikke lar kvinnen bestemme over egen kropp, overser at kvinner er skapt i Guds bilde.»

 

Såfremt man aksepterer det faktum at fosteret i mors mage også er et menneske, er man i så fall forpliktet til å la barnet bestemme over sin kropp. Men abortforkjempere vil da for eksempel innvende at det er forskjell mellom et ønsket og et uønsket svangerskap. Hvis svangerskapet er uønsket, har ikke kvinnen gitt samtykke til at barnet skal kunne residere i og «utnytte» hennes kropp, og ipso facto er det hennes rett å avbryte svangerskapet.

 

Igjen er stoppeskoen mennesket i magen. Har barnet gitt sitt samtykke til å bli plassert i kvinnens mage i utgangspunktet? Nei, det er selvsagt umulig for et foster å kommunisere et slikt samtykke. Men bør mennesker fratas samtykkeretten til å bestemme over sitt eget liv bare fordi man i et gitt tidsrom er ute av stand til å gi et slikt samtykke?

 

Istedenfor er det slik at når kvinnen har samtykket til sex, inkludert risikoen for å bli gravid, er svangerskapet en konsekvens kvinnen må bære. Hun deltok i en aktivitet hvis potensielle utfall var tilblivelsen av et nytt, unikt individ i livmoren hennes med samme iboende menneskeverd som henne selv. Hun har da ikke lenger bare sin egen kropp å tenke på. Det er irrelevant hvorvidt svangerskapet var uønsket eller ikke.

 

Barnets kroppslige autonomi og samtykke må sies å veie like tungt som kvinnens i abortspørsmålet, selv om kvinnen er både større og mer utviklet enn barnet, siden det handler om liv eller død for barnet. I tillegg vil det kvinnen gjør fra unnfangelsen av, det hun spiser, drikker og utsetter kroppen sin for, nå påvirke barnet uten dets samtykke. Dessverre hører vi ikke ropene fra de ufødte, men det er mange som kjemper på deres vegne.

Abortspørsmålet handler ikke først og fremst om kvinnens kropp, og det handler på ingen måte om å tvinge kvinner til å bære fram barn og utnytte deres kropper som «svangerskapsmaskiner». Ingen forkjempere for barns menneskeverd vil tvinge kvinner til å bli gravide og bære fram barn. Det handler heller ikke om å frata kvinner valgfriheten når det kommer til reproduksjon, fordi kvinner har flere valgmuligheter, som for eksempel seksuell avholdenhet, prevensjon, adopsjon eller til og med å velge å få barn. I stedet handler det om å verne det ufødte liv fra dødbringende overgrep i form av abort. Det eneste valget man ikke har rett til å ta, er valget om å ende et annet menneskes liv.

 

 
Kroppslig selvbestemmelse er ikke absolutt

Til tross for hva man kanskje skulle tro, er det ikke etisk rett å gjøre akkurat hva man vil med sin egen kropp. Ja, man kan gjøre hva man vil med kroppen sin i veldig stor grad, men på et visst punkt går det en grense, som f.eks. når man bruker sin kroppslige autonomi til å skade seg selv eller andre. Det finnes for eksempel en rekke illegale rusmidler man ikke bør putte inn i kroppen, i tillegg til reseptbelagte medikamenter.

 

Per i dag er det også, interessant nok, hjemmel i norsk lov til å tvangsinnlegge mødre som bruker rusmidler under svangerskapet på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at det kan føre til alvorlig skade på barnet eller død. Norsk lov er i så måte til en viss grad i konflikt med seg selv, i og med at man har et ønske om å verne ufødte barn og samtidig si ja til å drepe dem ved abort.

 

Å selge sex er for mange en umoralsk handling, selv om det per i dag ikke er straffbart. Det samme kan sies om selvmord, som man ser ved at det fortsatt er ulovlig i mange land. Det bør trolig ikke være straffbart, men at det er uønsket bør være selvsagt. I Norge er det ikke straffbart, men man kan bli tvangsinnlagt ved suicidalitet når det er fare for eget liv og helse, som viser at vi ønsker å verne liv på tross av retten til kroppslig autonomi.

 

Ulik helseskadelig atferd, utover bruk av skadelige rusmidler, er heller ikke ønskelig, som selvskading eller skadelig overspising. Selv om disse tingene heller ikke er ulovlig, vil de fleste tenke at det man da gjør med kroppen sin ikke er greit, og det kan initiere ulike nivåer av inngripen fra pårørende.

 

Det trengs kanskje ikke å nevnes engang, men barn har naturlig nok ikke full kroppslig selvråderett. Det samme gjelder i noen tilfeller psykisk utviklingshemmede.

 

Det er heller ikke lov eller greit å utvise «[...] seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd [...] på offentlig sted, [...] i nærvær av eller overfor noen som ikke har samtykket til det, eller [...] i nærvær av eller overfor barn under 16 år [...].» Det betyr at man for eksempel ikke har lov til å blotte seg eller å masturbere på offentlig sted.

 

Andre, men kanskje mindre inngripende, eksempler hvor loven setter krav for hva du skal gjøre med kroppen din er kravet om hjelm ved bruk av motorsykkel o.l., bruk av setebelte når man kjører bil, forbud mot å kjøre i beruset tilstand osv.

 

Noen av disse eksemplene er selvsagt etiske gråsoner framfor absolutte grenser for den kroppslige autonomien. Men de bør være nok til å få deg til å stoppe opp og tenke over hvorvidt du virkelig mener at kroppslig selvbestemmelse bør være absolutt. Jeg vil anta at de fleste vil være enig i at det går en grense der man bruker sin kroppslige autonomi til å føre unødvendig skade på seg selv eller andre mennesker, og en absolutt grense der hvor man tar andres liv. I så fall bør abort være ulovlig, siden det er å ta et annet menneskes liv.

 

Men også andre betraktninger, muligens dypere filosofisk sett, bør få enhver til å stille å stille spørsmål ved troen på absolutt kroppslig autonomi. Siden vi mennesker er våre kropper (i tillegg til at mange vil hevde at vi også er våre metafysiske bestanddeler, som sjelen), betyr det at kroppslig autonomi også er vår personlige autonomi. Og hvis det kreves noen form for personlig moralsk ansvar av oss, i dette henseendet moralsk ansvar som innebærer en kroppslig respons, krenkes vår autonomi, vår rett til selvbestemmelse, vår selvråderett.

 

Skal en forbryter måtte stå til ansvar for sin forbrytelse? Vel, i så fall kommer hans kroppslige autonomi til å krenkes, enten i form av at kroppen fengsles, eller ved at en bot må betales ved hjelp av arbeid som utføres for å kunne betale boten. De færreste vil gå med på en slik absolutt forståelse av kroppslig selvbestemmelse. Dermed står man igjen med en begrenset kroppslig autonomi, som, vil jeg hevde, er begrenset på en slik måte at abort ikke er tillatelig.

 

Påkjenningen ved å bære fram et barn

Noen ganger legges det ikke bare vekt på kvinnens rett til selvbestemmelse, men også påkjenningen det er å bære fram et barn. Imidlertid er det en mye større påkjenning å bli frarøvet sitt liv og hele sin framtid, med alle de vidunderlige opplevelser som finnes mellom det euforiske og det ytterst sørgelige - spekteret av hva livet kan by på. På en brutal måte er det jo dette som skjer med barnet.

 

I Norge har vi lovpålagt foreldreansvar og forsørgingsplikt. Barneloven sier i § 30: «Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret» og i § 66: «Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det.»

 

Disse lovene handler ikke om abort, og det er jo ikke slik at noe er moralsk rett eller galt fordi det er nedfelt i norsk lov, men de viser at idéen om å måtte ta ansvaret for ens barn og påkjenningen det medfører er noe nordmenn kollektivt sett enes om. Man er bare uenig i at dette ansvaret også gjelder for det ufødte liv. Å oppfostre et barn er en påkjenning, mentalt, fysisk og økonomisk, men man har et ansvar for å ta denne påkjenningen så lenge som nødvendig. Det gjelder også for den gravide, inntil ev. noen andre kan overta dette ansvaret ved f.eks. adopsjon.

 

Å si at kvinnen har rett til å drepe barnet, er å si at barnet skal straffes for hennes handlinger og manglende vilje til å ta konsekvensen av dem. Det jeg skriver her er provoserende for mange, men faktum er at den eneste som hadde et valg i forkant av denne situasjonen var kvinnen. Hennes handlinger plasserte barnet der det er, derfor er det urettmessig av kvinnen å drepe barnet. Vi skal se nærmere på hvorvidt det er riktig å straffe et barn for foreldrenes handlinger nedenfor, men først skal vi se på det kanskje sterkeste og mest kjente argumentet for denne posisjonen.

 

Barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn.

- Salme 127,3

 

 
Den berømte fiolinisten

Dette argumentet kommer fra filosofen Judith J. Thomson i form av et tankeeksperiment om en berømt fiolinist. Den eneste måten for den berømte fiolinisten å overleve på, er ved å kidnappe en fremmed og koble seg på den fremmedes kropp for å bruke hans nyrer for å rense blodet sitt. Kobler den fremmede fra, vil fiolinisten dø, men etter ni måneder vil det være mulig å koble fra.

 

Poenget med tankeeksperimentet er å vise at den fremmede selvsagt ville hatt rett til å koble seg fra fiolinisten, fordi ingen har rett til å utnytte en annens kropp på en slik måte. Fiolinisten er da en metafor for barnet i mors mage som utnytter kroppen uten mors samtykke, hvorpå man har sin rett til å «koble» babyen fra livmoren. Barnet er avhengig av morens kropp for å overleve, men tanken er at barnet ikke har rett til kvinnens kropp kun i kraft av å være avhengig.

 

Det mest åpenbare problemet med denne analogien er at personen i dette tilfellet blir kidnappet. Overført til abortspørsmålet blir det da kun gyldig i situasjoner hvor en kvinne har blitt voldtatt og på den måten blitt ufrivillig gravid. Dette er uavhengig av om analogien mener det var fiolinisten selv eller noen andre som kidnappet den fremmede. Så lenge den fremmede selv ikke var involvert i koblingen til fiolinisten, vil den fremmede være uskyldig, og analogien er igjen bare overførbar i voldtektstilfeller. Hvorvidt fiolinisten var medskyldig eller ikke har ingen betydning, annet enn at det kan være i konflikt med virkeligheten, hvor fosteret alltid er uskyldig.

 

I andre tilfeller enn ved voldtekt har man frivillig satt seg i en situasjon hvor man risikerer å bli gravid, nemlig ved at en kvinne har samleie med en mann. Klart, det er ikke sikkert man har et ønske om å bli gravid i slike tilfeller heller, men det er jo som sagt en risiko man løper ved den type aktivitet som seksuelt samleie mellom menn og kvinner er.

 

Men analogien er faktisk ikke overførbar i tilfellet med voldtekt heller. Alliance of Pro-life Students peker på fire punkter som gjør parallellen problematisk. For det første er ikke fiolinisten koblet sammen med den fremmede på en naturlig måte, slik et barn er med sin mor. Barnet er på «[...] dets rettmessige plass - et ufødt barn hører hjemme i livmoren» (min overs.), men det er ikke fiolinisten.

 

For det andre er abort å aktivt drepe et menneske, mens å koble seg fra fiolinisten er å passivt la noen dø. En mer korrekt sammenligning med abort hadde vært å si at den fremmede, i tillegg til å ha rett til å koble fra fiolinisten, også hadde hatt rett til å skyte ham etterpå.

 

La meg legge til at en eventuell innvending kan være at kjemisk abort i svangerskapets første uker bare er passivt å la barnet dø. Men forskjellen mellom disse tilfellene er ikke kun å aktivt eller passivt drepe noen, men også at på den ene siden følger barnet i magen en helt ordinær og naturlig svangerskapsprosess, mens på den andre siden har fiolinisten blitt sammenkoblet med den fremmede på en unaturlig måte og er et eksepsjonelt tilfelle.

 

Med andre ord er det en vesensforskjell mellom scenarioene. Konsekvensen i begge tilfeller er den samme (et menneske dør), men omstendighetene er diametralt forskjellige.

 

For eksempel, hvis jeg hadde trengt behandling for nyresvikt, så har en lege på sykehuset et moralsk ansvar for å sørge for at jeg får ordinær behandling. Men han har ikke et moralsk ansvar for å gå til det ekstraordinære steget å donere sin egen nyre til meg.

 

En mor har altså et moralsk ansvar for å besørge at den ordinære svangerskapsprosessen går sin gang uten å avbryte den, men den fremmede har ikke (nødvendigvis) et moralsk ansvar for å besørge at fiolinisten kan bruke ham som en dialysemaskin.

 

Abortinngrep er rettet, direkte eller indirekte, mot å avslutte et liv. Barnets død er det forventede, og sannsynligvis ofte det ønskede, resultatet av inngrepet, i motsetning til at inngrepet hadde vært å skånsomt fjerne barnet fra livmoren, for så å f.eks. plassere det i en kunstig livmor.

 

Satt på spissen er en kjemisk abort mer å sammenligne med at en mor avfyrer et skytevåpen mot barnet i magen, for så å si at det ikke var å aktivt drepe barnet. Hun trykket bare på avtrekkeren, men at barnet døde var jo bare en forventet sideeffekt av at kulen penetrerte livmoren noen millisekunder etterpå. Derimot, å nekte fiolinisten å bruke kroppen på en slik måte, er, igjen satt på spissen, mer sammenlignbart med å forhindre noen fra å stjele et organ fra kroppen din.

 

For det tredje har ikke den fremmede et moralsk ansvar overfor fiolinisten i samme grad som en mor har overfor sitt barn. Forholdet mellom mor og barn er annerledes enn alle andre forhold, og i så måte er ikke analogien relevant for abortspørsmålet.

 

Og for det fjerde, siden Thomson i tankeeksperimentet aksepterer at et barn er en person fra unnfangelsen av, så medfører faktisk analogien at en mor derfor ikke har noe ansvar for å ta vare på et barn så lenge barnet er avhengig av moren, og at moren når som helst i denne avhengighetsperioden kan velge å avslutte barnets liv. Dette vil de fleste mene er uholdbart.

 

Faktisk er det mange som vil si at siden barnet i mors mage ikke er uavhengig enda, er abort tillatelig. Altså, fordi barnet er avhengig av andre for å overleve, så kan man drepe det. Men dette argumentet kommer til kort av samme grunn som ovenfor, fordi siden også et spedbarn er avhengig av mor, foreldrene eller andre foresatte, så vil det bety at man kan man drepe et født barn også. 

 

 
En appell til følelser

Argumentet om kvinners selvbestemmelse over egen kropp og påkjenningen det vil ha for kvinnen er i stor grad et argument som appellerer til våre følelser, fremfor vår fornuft. Det gjelder også argumentet ut fra potensialet for dårlige sosioøkonomiske konsekvener, som vi skal se på nedenfor. Det er ikke noe galt i seg selv å appellere til følelser, men det blir galt når det tåkelegger hva vi egentlig snakker om og når det går mot rasjonelle og vitenskapelige argumenter.

 

Noen ganger hevdes det rett ut at de som kjemper for menneskeverd og det ufødte barnets rettigheter ganske enkelt lider av en total mangel for empati for kvinner som ønsker abort. Noen abortforkjempere vil også hevde å ta hensyn også til barnet, ved å si at abort ikke er det mest ønskelige valget.

 

Problemet er at de gjør en dødelig feilvurdering av hvilke hensyn som bør veie tyngst. De mener det er viktigere at ett menneske (moren) får det livet hun ønsker seg, enn at det andre mennesket (barnet) får leve. Åpenbart er det det sistnevnte alternativet som bør veie tyngst, ikke det første.

 

I abortdebatten snakker vi jo ikke utelukkende om kvinnens kropp eller kvinnens liv, men også barnets. Selvsagt er det sterke emosjonelle fordringer blant dem som setter det ufødte barns menneskeverd like høyt som morens, både i form av empati overfor mødrene og overfor barnene. Forskjellen mellom posisjonene er imidlertid at på denne siden av debatten har man et gjennomført syn og tar hensyn til alle de involverte i tråd med konsekvensen av et ukrenkelig menneskeverd.

 

Abort er likestilling

Det har lenge vært hevdet at kampen for abort er en kamp for kvinners likestilling. Faner har blitt båret i den feministiske frigjøringens navn for å oppnå retten til å abortere ufødte barn.

 

Kari Nyheim Solbrække, professor ved institutt for helse og samfunn, UiO, viser for eksempel til at Sovjetunionens innføring av fri abort skjedde med begrunnelse i «[...] at det ville øke kvinners muligheter for full deltakelse i arbeidslivet.» Hvorfor man vil henvise til Sovjetunionens praksiser for å begrunne noe som helst, er vanskelig å forstå. Men poenget er tydelig: abort handler om likestilling og like muligheter mellom kjønnene.

 

Ideen er at foreldreskapet er et fengsel som hindrer kvinner fra å nå sitt fulle potensiale, en barriere for å oppnå deres drømmer og ambisjoner, privat og profesjonelt. Det gir dem en ulempe i forhold til menn, som ikke trenger å være gravid i ni måneder og amme barnet i månedsvis etter fødsel, for ikke å snakke om de helsemessige komplikasjonene en fødsel kan føre til. Istedenfor å se muligheten til å bære fram et barn som et privilegium, har det blitt en hemsko.

 

Feminists for Life (Feminister for liv) mener at dette kommer av at deler av moderne feminisme har blitt påvirket av tradisjonelle maskuline maktstrukturer. Dette har skapt et dilemma, som de skriver:

 

To trender innen moderne feminisme, begge tilpasset verdiene til den maskuline maktstrukturen som gikk forut, nødvendiggjør til sammen abort. Den gjenoppståtte feminismen var hovedsakelig opptatt av å åpne dører for kvinner til det profesjonelle og offentlige liv, og ble senere også talerør for seksuell frihet. Likevel er deltakelse i det offentlige liv betydelig komplisert av ansvar for barn, mens uforpliktet seksuell aktivitet er den mest effektive måten å produsere uønskede graviditeter på. Dette dilemmaet – samtidig jag etter atferd som forårsaker barn og som er hemmet av barn – finner uunngåelig sin løsning på et abortbord (min overs.).

 

De ser altså ut til å mene at det er bare når kvinner lar premisser for suksess som er lagt av menn gjennom århundrene diktere deres egen forståelse av hva et framgangsrikt og fruktbart liv er, at de faller for forestillingen om at dette bør være målet for dem også.

 

Likestilling med mennene i form av frihet fra foreldreskapets lenker, sier de moderne feministene, må kvinnen ha rett til å oppnå, selv ved hjelp av medisinske og noen ganger kirurgiske inngrep (abort). Men kunne ikke dette, teoretisk sett iallefall, vært snudd på hodet, hvor man hadde sagt at kampen for likestilling var kampen for mannens rett til å bære fram barn, fremfor kvinnens rett til abort, eller begge deler? Man kunne spurt hvorfor ikke mannen skal ha de samme privilegier som kvinnen.

 

Vi vet at et av veisperringene for kvinners likestilling hevdes å være uplanlagte (eller uønskede) svangerskap. Men den ironiske problemstillingen er jo nettopp kvinnens rett til uforpliktet sex, sammen med kvinnens rett til å ikke få barn. Altså, kvinner skal ha rett til å delta i en aktivitet som man vet risikerer tilblivelsen av et nytt liv, samtidig som de skal ha rett til å ikke ta konsekvensen av aktiviteten de har deltatt i.

 

Man kan være enig eller uenig i analysen som Feminists for Life legger fram, men løsningen man uansett har kommet fram til, er at kvinner ha rett til abort. De må ha rett til å fristilles fra foreldreskapets forpliktelser, om det så enn skulle bety barnets død. Ikke bare må det være kvinnens rett, men også hennes enerett, i likestillingens navn.

 

Mannen, på den andre siden, må bare finne seg i at barn som er ønsket fra hans side, må ofres på likestillingens alter til fordel for kvinnens rett til å leve ubesmittet av svangerskapets og morskapets byrder i privatliv, arbeidsliv og utdannelse. Ivar Bu Larssen formulerte et tenkt, men likevel realistisk eksempel:

 

Et par venter sitt første barn etter mange forsøk. De har begge gledet seg til dette og begynt å forberede seg på barnet som skal bli født. Selv om det er kvinnen som bærer barnet og skal føde, kjenner mannen at han er en del av graviditeten, at de er sammen om det som skal skje.

 

Men [så] får kvinnen plutselig kalde føtter, det kommer som lyn fra klar himmel og er uforståelig for mannen, men kvinnen insisterer på at hun ikke vil ha barnet, og velger å ta abort. Kanskje er hun rammet av en akutt depresjon eller har sterk angst for å føde barnet. Ingen kan hindre henne i å ta abort [...].

 

Fars emosjonelle tilknytning til og håp for barnet underkjennes som gyldige grunner til at svangerskapet skal fortsette, fordi dette er kvinnens rett alene. I tillegg må mannen i stillhet tåle at kvinnen som blir gravid som følge av tilfeldig sex, velger å bære fram barnet, som binder mannen økonomisk ved lov i 18 år, også for likestillingens skyld.

 

I det siste tilfellet er jeg enig i at barnet skal få leve og at faren skal måtte ta ansvar, men poenget er at slik ting foreligger i dag har man ikke oppnådd mer likestilling på dette området. På grunn av abort, gjøres de reproduktive rettighetene essensielt til en en-kjønns-sak, hvor kvinner gis alle rettighetene. Menn mangler det biologiske privilegium som det er å kunne få barn, og de har mistet så og si all makt over sine egne barn i svangerskapet, uansett hvor store moralske kvaler de skulle ha mot abort generelt eller spesielt. Dessverre misbruker nok menn ofte den lille innflytelsen de har til å presse kvinner til å ta abort.

 

Men tilbake til kvinnens rettigheter. Det som er kanskje hovedproblemet med argumentet om at abort gir likestillingen kvinner ønsker seg, er at abort ikke er nødvendig for å oppnå målet. Unntaket er retten til ikke å ta ansvar for egne barn, som jo er et moralsk ansvar som påligger foreldrene. Kvinner har nemlig rett til å bruke prevensjonsmidler, inkludert rett til å kreve at mannen bruker prevensjon hvis han skal ha samleie med henne og rett til å avstå fra sex i ett eller alle tilfeller (voldtekt er unntaket). De kan rett og slett ha så mye tilfeldig og utilfeldig sex de ønsker, uten at det nødvendiggjør eller rettferdiggjør abort.

 

Så lenge det ganske enkelt er uønskede svangerskap som er hindringen for likestilling, kan det faktisk løses på andre, tryggere måter enn ved abort. Siden prisen for en abort er et menneskeliv, er den alt for høy for å kunne brukes som et virkemiddel for å oppnå likestilling mellom menn og kvinner. Alternativene krever imidlertid en viss grad av selvkontroll og ansvarlighet fra både menn og kvinner, noe man dessverre ikke kan få lovfestet rett til.

 

Andre tiltak er selvsagt å legge til rette for at det skal være enklest mulig for kvinner å få barn, uavhengig av livssituasjon, og mange slike ordninger finnes allerede i dag. 

 

 
De utelatte kvinnene

Siden «kvinnekampen» i stor grad har handlet om kvinners rett til abort her i Norge og i Vesten de siste femti årene, har mange kvinner blitt fremmedgjort for denne kampen som etter sigende føres på deres vegne. Kvinnedagen har således blitt en kamp med en politisk slagside som langt fra alle kvinner kan støtte opp om.

 

Undersøkelser i ulike land, som i Storbritannia og USA, viser faktisk at det er flere kvinner enn menn som er mot abort og for menneskelivet, til tross for oppfatningen om mørkemennene som ønsker å «tvinge» kvinner til å gjennomføre svangerskap mot deres vilje.

 

For disse kvinnene er abortforkjempernes kamp ikke en kvinnekamp i det hele tatt, men noe helt annet enn hva likestillingsprosjektet burde handlet om, og de vordende kvinnene i mors liv møter det stikk motsatte av likeverd og rettferdighet.

 

 
Menn kan ikke uttale seg om abort

I forlengelsen av argumentet om kroppslig autonomi for kvinner i abortspørsmålet, forsøker noen stilne sine meningsmotstandere basert utelukkende på deres kjønn. Påstanden er at menn ikke har rett til å uttale seg om abort, fordi det ikke angår dem. Dette bør i så fall også ramme menn som skulle si seg enig i at abort er riktig.

 

Men som vi har sett, handler dette slett ikke bare om kvinners kropp eller kvinners rettigheter, men også om menneskeverd generelt og barns rettigheter spesielt. Tenk bare på en situasjonen hvor en mor dreper sitt seks måneder gamle barn. Hvem ga henne rett til det, spør du? «Vel,» svarer hun «jeg hadde tenkt å ta abort, men innså at det spilte liten rolle om jeg gjorde det nå eller da. Resultatet ble uansett det samme, og siden det var mitt valg da, er det også mitt valg nå». En absurd logikk.

 

Dette er noe som angår oss alle, ikke bare kvinner. Dessuten er også mange kvinner mot abort, og de fører samme rasjonelle diskurs som menn i abortdebatten. Å si at bare kvinner kan uttale seg om det, er lite mer enn en unnvikelsesmanøver for å slippe svare på rasjonelle argumenter som reises mot abort og for det ufødte livs rettigheter. 

 

DÅRLIGE SOSIOØKONOMISKE FORUTSETNINGER

 

Hva med de sosiale og økonomiske implikasjonene av å få et barn? Ofte vil man høre abortforkjempere begrunne sitt ståsted med at mange ikke har mulighet til å gi et eventuelt barn gode livsvilkår. Kanskje har de stram økonomi, kanskje lever de i et dysfunksjonelt hjem, kanskje er far fraværende, kanskje er mor veldig ung. Og hva med en kvinne som har blitt voldtatt? Skal hun gå med voldtektsmannens sønn inni seg i 9 måneder, for så å attpåtil oppdra et barn som til stadighet minner henne om en traumatisk hendelse? Hva hvis undersøkelser viser at barnet vil bli født med alvorlig sykdom eller med en tilstand som Downs syndrom?

 

Det er lett å skjønne at det er mange omstendigheter som kan gjøre det utfordrende å bære fram et barn. I sympatiens navn kan man raskt føle at for både kvinnens og barnets beste velgående, er det kanskje et poeng i å tillate abort. Hvem vil vel at et barn skal fødes inn i lidelse?

 

Som med argumentet om kvinnens kroppslige autonomi, er også dette et argument som i stor grad appellerer til følelser. Men dette er i tillegg muligens et av de verste argumentene for abort, fordi det fratar ikke bare barnet i magen sin verdi og verdighet, men også verdigheten til alle mennesker som lever i vanskelige omstendigheter. Deres liv er ikke verd å leve, fordi de lider.

 

Det er å si at mennesker i fattige og utsatte deler av verden burde ta lærdom av vår vestlige moralske overlegenhet og sørge for å abortere alle sine barn i frykt for at barna kommer til å oppleve lidelse. Det er å si: «Vurderer du å bære fram ditt andre barn, selv om barnefaren har stukket av? Hvordan våger du å utsette barnet ditt for en slik risiko? Du kommer ikke til å klare det.»

 

Filosofen Peter Singer ved universitetet i Princeton ønsker for eksempel å anvende abort som et redskap i forbindelse med å stagnere befolkningsveksten i verden. Men etter hans skjønn er ikke bare abort tillatelig, men også drap på fødte barn. Han sier: «[...] spedbarnsdrap må være strengt lovlig kontrollert og sjeldent - men det bør ikke utelukkes noe mer enn abort» (min overs.). Han sier også at da hans egen mor var alvorlig syk av Alzheimers sykdom, var hun ikke mer verd enn «[...] en vanlig voksen gris eller ku» (min overs.).

 

Hvor enn grusom slike holdninger er, er dette bare den logiske videreføringen av abortforkjempernes degradering av menneskeverdet. Det er et menneskesyn som sier at mennesker som ikke er ønsket og ikke har noen nytteverdi for andre, heller ikke har verdi på lik linje med ønskede og nyttige mennesker.

 

Man kan godt si at man mener at alle selvsagt skal ha frihet til å velge om de vil ha barn eller ikke. Men så lenge potensielt dårlige framtidsutsikter brukes som et argument for abort, sender det samtidig et signal om at det er noe moralsk kritikkverdig ved at dårligere stilte mennesker får barn, og at det er noe uønsket ved funksjonsnedsatte mennesker. Det sier at barn er noe for eliten, men ikke for allmuen.

 

Dette er ikke langt fra de holdninger som man finner blant enkelte abortforkjempere i dag, fordi vestlige land legger stort press på utviklingsland for å tilgjengeliggjøre og legalisere abort. Vekten legges da ikke på befolkningens egne ønsker eller deres etikk, men på det som vestlige, liberale abortforkjempere anser som vedtatte sannheter og menneskerettigheter som andre bare må forstå er er gode for dem.

 

Sannheten er at i mange land ønsker ikke kvinnene abort, men tilgang på prevansjonsmidler og andre hjelpemidler og ordninger som kan løfte dem ut av problemer som fattigdom og analfabetisme. Obianuju Ekeocha, en nigeriansk forsker innen biomedisin, har skrevet boken «Target Africa: Ideological Neo-Colonialism Of The Twenty-First Century» hvor hun kaller dette for neo-kolonialisme. Det finnes med andre ord en ny form for kolonialisme, ifølge henne. Dagens koloniherrer er de som presser vestlige holdninger omkring blant annet abort ned over hodet på afrikanske kvinner som ikke har bedt om det. Du kan høre et intervju med henne i videoen under.

 

(Teksten fortsetter under videoen)

Eugenikk

Slik argumentasjon lukter av eugenikk (fra gresk 'som er av god fødsel'). Eugenikk var et uttalt formål ved prevensjon og abort for en av 1900-tallets fremste abortforkjempere, Margaret Sanger, grunnleggeren av USAs største abortleverandør, Planned Parenthood. Hun skrev:

 

«Prevensjon i seg selv, ofte fordømt som et brudd på naturloven, er ganske enkelt tilrettelegging av prosessen med å luke ut de uegnede, å forhindre fødselen av defekte eller av de som vil bli defekte [...]. Hvis vi skal gjøre rasemessig fremgang, må utviklingen av kvinnelighet gå foran morskap hos hver enkelt kvinne» (min overs.).

 

Et annet sted skrev hun: «Vi vil ikke at ordet skal gå ut om at vi ønsker å utrydde negerbefolkningen ...» (min overs.). Jeg hevder ikke at den gjengse abortforkjemper i Norge i dag står for noe så forkastelig som Sanger gjorde, men at også den argumentasjonen som noen gang føres i dag, bærer preg av en viss moralsk nedlatenhet ovenfor mennesker i utfordrende livssituasjoner som likevel ønsker å få barn.

 

Den eugeniske debatten har faktisk funnet sted i norske regjeringslokaler fra 1900-tallet og fram til i dag, hvor det i 1934 ble foreslått en eugenisk paragraf som ville tillate abort hvis: [...] det var grunn til å anta at barnet ville lide av sinnssykdom eller alvorlig og uhelbredelig legemlig sykdom, eller en betydelig legemlig mangel på grunn av sykdom eller arveanlegg hos noen av foreldrene.»

 

Nærmest identiske eugeniske formuleringer finnes fortsatt. Per i dag sier for eksempel norsk lov at abort kan skje til og med etter tolvte svangerskapsuke hvis «svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon» og «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet».

 

En effektiv form for eugenikk vil være å klare å endre hele samfunnets holdning overfor hvorvidt f.eks. fattige bør få barn og om funksjonsnedsatte barn bør bringes til verden. Hvis man kan overtale samfunnet til å tro dette, er man langt på vei mot eugenikkens mål: å renske vekk de «uønskede». Dessverre har man allerede overbevist flertallet om at det er humant å drepe dem, bare så lenge det skjer før de blir født.

 

 
Vi kan ikke spå framtiden

En annen innvending mot denne typen argumentasjon er at man rett og slett ikke kan spå framtiden. Vi kan ikke vite hvordan livet til barnet vil bli i hvert tilfelle, og slett ikke om barnet selv kommer til å oppleve livet som verdifullt og meningsfullt.

 

Problemet med å spå barnets framtid i denne sammenhengen, er den ensidige vektleggingen av potensiell lidelse som rettferdiggjørelse for fosterdrap. Som sagt, vi vet ikke hvordan framtiden blir, foruten at vi vet at alle vil lide i noen grad og at alle mødre vil oppleve svangerskapet og morskapet som en påkjenning. Men man bør også vektlegge de potensielle positive utfallene et svangerskap kan ha, den potensielle livsgleden det kan føre til hos både mor og barn og kanskje til og med de potensielle positive bidragene barnene vil komme til å ha i samfunnet. Framfor alt er det håpet om en god framtid som bør være det bærende etiske fundamentet når man snakker om barnet i mors mage, ikke troen på kommende lidelse.

 

Faktisk er det mange barn som har blitt forsøkt abortert som likevel finner livet meningsfylt, uavhengig av situasjonen foreldrene befant seg i som gjorde at de valgte å abortere. Det vet vi, fordi det finnes mange som har overlevd abort, og flere av dem er åpne om å fortelle sine historier om hvordan de overlevde abort og hvor takknemlige de er for livet.

 

(Teksten fortsetter under videoen)

Dette gjelder også for barn som vi vet kommer til å bli født med sykdom eller utviklingshemminger. Å velge å få barn, eller ganske enkelt å velge å ha samleie, innebærer at man kan få et barn med sykdom eller funksjonsnedsettelse.

 

Til tider vil det komme ulike utfordringer for ulike familier. Barn er et stort ansvar, og dette ansvaret må bæres på forskjellige måter. Men å nekte visse barn å leve videre er ikke løsningen. Da kunne man like gjerne sagt at hvis man oppdager en alvorlig lidelse etter fødsel, så kan man også velge å «abortere» dem etter fødselen, for å spare dem den kommende lidelsen. Men vår jobb som foreldre er ikke å drepe «defekte» barn, men å gi dem det beste livet de kan få, ut fra omstendighetene man befinner seg i.

 

Noen barn dør før de blir født. Noen barn innen et år. Noen innen de er 20 år. Noen innen de er 50. Og alle mennesker vil oppleve lidelse i ulik grad. Det er en del av livet. Det rettferdiggjør likevel ikke å drepe noen av dem. Samtidig har vi heller ikke rett til å ta en slik avgjørelse på vegne av barna våre, like lite som herr og fru Goebbels hadde rett til å drepe sine seks barn i bunkeren under Berlin ved slutten av andre verdenskrig.

 

Vi blir bedt om å tenke på kvinnens følelser, kvinnens situasjon, kvinnens rettigheter, kvinnens kropp. Det ropes høyt og det jobbes hardt mot enhver form for det abortforkjempere anser som angrep mot kvinnens ukrenkelige rettigheter. Derfor, hvis man diskuterer abort, dras diskusjonen raskt til den mest ekstreme og vanskelige situasjon en kvinne kan oppleve: voldtekt. Det er en grusom handling å bli utsatt for, og ingenting kan rettferdiggjøre det.

 

Men abortspørsmålet dreier seg ikke hovedsaklig om voldtektsofre, og det er sjeldent man møter abortforkjempere som mener at abort utelukkende skal være lovlig i tilfeller hvor svangerskapet er et resultat av voldtekt (selv om de selvsagt finnes).

 

Likevel blir voldtektsofre ofte brukt som et retorisk virkemiddel for å overrumple meningsmotstandere, som om det bare er dette det handler om. Det avsløres imidlertid ganske enkelt ved å spørre: «hvis vi sier at abort kan være lovlig kun i tilfeller hvor graviditeten er et resultat av voldtekt, vil du være fornøyd da?»

 

 
Å straffe forbryterens barn

Det er vanskelig ikke å bli berørt av vonde historier om grusomme handlinger. Samtidig vil jeg spørre: hva med barnets fortelling? Vi hører godt stemmene til mødrene som vil abortere sine barn, men hvor er barnets stemme? Hva med barnets rettigheter? Barnets kropp? Likesom den voldtatte kvinnen, er barnet også uskyldig. Så hvorfor skal barnet straffes?

 

En sønn skal ikke bære farens skyld, og en far skal ikke bære sønnens skyld.

- Esekiel 18,20

 

Du kan sikkert være enig i at barn ikke bør straffes for sine foreldres misgjerninger. Jeg kan ihvertfall forestille meg at du hadde blitt ganske frustrert hvis myndighetene krevde at du skulle i fengsel for noe din mor eller far hadde gjort.

 

Men når det gjelder voldtekt, så er det altså noen som mener at barnet skal dø på grunn av sin fars synder. Hvis man holder begge disse meningene samtidig, både at barn ikke skal straffes for fars synder og at barn i mors mage skal straffes for fars synder, ender man med et inkonsekvent syn.

 

For noen er det rent utenkelig at en kvinne kan tenke seg å bære fram et barn etter en voldtekt, ja, det kan nærmest fremstå som at bare det å forslå en slik tanke er usmakelig. Men mange velger å gjøre det, til tross for at de har tilgang på abort. På et asylmottak i Norge var det for eksempel svært få asylsøkere som ønsket å ta abort etter voldtekt, selv om de tydelig fikk presentert denne muligheten. Det er ikke sikkert det finnes tall på hvor ofte dette skjer i Norge, men i USA anslår undersøkelser at et sted mellom ca. 30-60% av gravide voldtektsofre velger å føde barnet.

 

Advokat Shauna Prewitt er en av dem, som forteller at: «[...] ni måneder etter voldtekten min fødte jeg en vakker liten jente. Du kan si at hun ble unnfanget ved voldtekt - det ble hun. Men hun er også så mye mer enn sin tilblivelse» (min overs.).

 

Det må være legitimt å spørre seg hvorfor det er utenkelig for kvinner fra andre kulturer å abortere et barn etter en voldtekt, mens det for mange i Vesten fremstår som utenkelig å bære fram et barn med samme opprinnelse. Fremfor galskap, ser jeg i slike kvinner en styrke og et morshjerte som er mye større og sterkere enn blant dem som vil at vi skal tro at abort er eneste løsning i tilfeller hvor voldtekt har resultert i svangerskap.

 

Jeg forstår at ikke alle kvinner opplever å finne denne styrken i seg, som kan resultere i dyp desperasjon. Likevel tror jeg at hvis samfunnet hadde understreket både mødrenes kraft, velsignelsen det er å få barn og svangerskapets skjønnhet og samtidig bygget et bedre apparat for å hjelpe dem, kunne vi nådd mye lenger i å redde barn fra å straffes for fedrenes synder. Fordi dagens løsning for voldtatte kvinner, abort, er en fallitterklæring.

 

 
Abortmotstandere gjør ikke nok

For å unngå abort, må det finnes mennesker og samfunnsordninger som legger til rette for at kvinner og familier skal ha best mulig livsvilkår. Man kan derfor noen gang høre at for å ha rett til å være mot abort, må man også, helst personlig, ha utrettet noe positivt i den sammenhengen.

 

Dette er forøvrig ikke et argument for abort, bare en kritikk av potensielt hyklerske holdninger blant abortforkjempere. Men så lenge man mener og til og med bruker sin stemme for at abort er galt og at det bør være samfunnsmessig tilrettelegging for mødre og familier i vanskelige situasjoner, så framviser man ikke hyklerske holdninger.

 

Selv om jeg vil si at vi har et moralsk ansvar for å hjelpe vår neste, følger det derimot ikke logisk sett at for å være mot abort, så må man for eksempel ha adoptert et barn som ellers ville vært abortert eller demonstrert i x antall timer foran Stortinget for økt økonomisk støtte til vordende foreldre.

 

Hvis man gjør det, så er det vel og bra. Men det er ikke nødvendig for å være mot abort, like lite som det er nødvendig for eksempel å tilby terapi til mødre som har abortert for at man skal kunne være for abort. Utfordringen kan nemlig like gjerne snus mot anklageren.

 

Tenk bare over hvorvidt man kan være konsekvent i denne tenkningen. Ta for eksempel praksisen man finner blant annet i India, hvor foreldre som ikke ser seg i stand til eller ikke ønsker å ta vare på et barn lar barnet sulte ihjel. Mener du det er galt? Hvis du mener det, må du i så fall ha gjort noe for å forhindre denne praksisen.

 

Er du mot mord? Vel, hva har du aktivt gjort for å forhindre det? Er du mot tyveri? Vel, har du jobbet i politiet eller som sikkerhetsvakt eller gjort noe som helst for å stoppe et tyveri? Er du mot krigen i Ukraina? Vel, hvorfor har du ikke reist ned dit for å hjelpe dem å kjempe? Poenget er at man selvsagt kan være mot noe uten aktivt å ha utrettet store ting for å forhindre det eller tilrettelagt for at det ikke skal skje.

 

LEGALISERING GIR FÆRRE ABORTER OG REDDER LIV

 
Legalisering av abort gir færre aborter

Et argument som brukes for legalisering av abort, er den kontraintuitive påstanden om at legalisering fører til færre aborter. I 2020 kom det ut en forskningsrapport i det medisinske tidsskriftet The Lancet levert av Guttmacher Institute, en pro-abort organisasjon opprinnelig etablert av den største abortleverandøren i USA, Planned Parenthood, som har blitt brukt til å hevde nettopp dette.

 

Men det er mange faktorer rapporten ikke tar høyde for, som for eksempel at levevilkår, tilgangen til prevansjonsmidler, helsetjenester og undervisning om reproduktiv helse i land hvor abort er lovlig kan være høyere og raskere økende, enn i land hvor disse faktorene er lavere. Undersøkelsen viser nemlig samtidig en stor nedgang i antall utilsiktede svangerskap som ender i aborter også i land hvor abort er forbudt. De skriver:

 

«Høyinntektsland hvor abort stort sett er lovlig hadde lavest antall utilsiktede graviditeter, abortfrekvens og andel av utilsiktede graviditeter som endte med abort. Blant mellominntektsland og lavinntektsland var det ikke en klar sammenheng mellom lovlige restriksjoner og abortrater, eller andelen utilsiktede graviditeter som endte med abort. Disse funnene kan reflektere forskjeller i kvaliteten og kapasiteten til nasjonale helsesystemer i lavinntektsland og mellominntektsland, og vise behovet for ytterligere investeringer i seksuell og reproduktiv helsehjelp» (min overs.).

 

I land hvor abort stort sett er lovlig var det en nedgang i antall utilsiktede svangerskap som endte med abort blant kvinner mellom 15-49 år på 19% mellom periodene 1990-94 og 2015-19. Bare når de utelukket India og Kina (som utgjør over en fjerdedel av verdens befolkning), var det en nedgang på 34% i denne aldersgruppen. I land hvor abort er forbudt var den samme nedgangen på 27%.

 

Men hovedproblemet er at rapporten ikke viser en tydelig og utvetydig sammenheng mellom legalisering av abort og at antall aborter går ned.

 

Ser man imidlertid på mer konkrete eksempler på land som har legalisert abort, er tendensen en annen. I Polen ble abort lovlig på 50-tallet etter press fra Sovjetunionen. Utover 80-tallet innførte de noen innstramminger, men i 1990 og 1993 kom det lover som gjorde abort ulovlig i nesten alle tilfeller. Nedenfor er en graf som viser antall lovlige aborter (sort linje) og antallet lovlige+ulovlige (stiplede linjer, høyt og lavt estimat blant ulovlige aborter).

Poland-Abortions.webp

Det vi ser er en åpenbar og ekstrem økning i aborter da det ble legalisert, og en nærmest like voldsom nedgang i lovlige aborter på 90-tallet. Selv med det høyeste estimatet av ulovlige aborter, ligger antallet lang under det det var da lovgivningen var på sitt mest liberale.

 

Dette er selvsagt bare ett eksempel, men det sier seg selv at å legalisere abort vil ikke få ned aborttallene alene. Utilsiktede eller uønskede svangerskap blir ikke tilsiktet eller ønsket fordi abort er lovlig. Kanskje antallet ulovlige aborter vil gå ned, men det er jo fordi de nå er lovlig. Hadde man gjort tyveri lovlig, så hadde også antallet ulovlige tyveri falt. Men ingen tror at det er en god idé å lovliggjøre tyveri for å få færre tyveri.

 

Derimot er faren ved å legalisere abort at det ikke bare blir lovlig, men også sosialt akseptert og moralsk tillatelig. Man kan selv observere retningen dette har tatt i Norge, hvor den minste berøring av abortloven er uakseptabel.

 

Vi så dette i 2018 da regjeringsforhandlingene dreide seg omkring abortloven, hvor 8000 personer samlet seg i demonstrasjon foran stortinget, og det var demonstrasjoner i 33 norske byer. Demonstrasjoner fulgte også i 2019 da regjeringen innførte nemndbehandling for de som ønsker å redusere antall flerlinger i et svangerskap, hvor kvinner stilte på Karl Johan i det som lignet blodige truser og Sigrid Bonde Tusvik stod foran slottet sammen med flere andre kvinner iført kostymer fra TV-serien «Handmaid's tale». Alt dette skjedde på grunn av lovendringen som sier at for å gjennomføre fosterreduksjon (å fjerne en eller flere flerlinger i svangerskapet), så må saken behandles i nemnd.

 

 
Legalisering av abort redder liv

De blodige trusene dukket også opp i sosiale medier, da sammen med strikkepinner, for å symbolisere hvordan kvinner skal ha hatt det før abortloven trådte i kraft. For et vanlig argument er nettopp at abort må være lovlig, slik at det kan gjennomføres på en trygg måte. Uten lovlig abort vil nemlig kvinner skade seg selv eller til og med sette sitt eget liv i fare ved å gjennomføre utrygge aborter. Legalisering av abort redder derfor liv, sies det.

 

Antagelsen om at legalisering av abort gir tryggere aborter beror kanskje på en forestilling om at de eneste måtene kvinner tok abort før legaliseringen var å selv drepe barnet i magen kun ved hjelp av livsfarlige metoder, derav de blodige trusene og strikkepinnene. mange metoder har vært tatt i bruk for å abortere fostre i tidligere tider, og en del av dem var farlige for både mor og barn. Noen gikk også så langt som å sette barn vekk for å dø.

 

Det har vært knyttet usikkerhet til tall over illegale aborter i tiden før abortloven trådte i kraft i Norge. Medisinsk fødselsregister, som «[...] ble etablert for systematisk å overvåke og observere hvordan det går med gravide, fødende og de nyfødte», ble for eksempel ikke opprettet før 1967, og abortregisteret så sent som i 1977. Uansett viser det seg at mange illegale aborter ble utført av helsepersonell, det vil si at de var «trygge» i den grad de kunne regnes for trygge med datidens medisinske teknologi.

 

Men det mest åpenbare problemet med denne logikken er feilslutningen om at mødres liv er mer verdt enn barnets liv. Siden et menneskeliv starter ved unnfangelsen, har barnet fra det tidspunktet et ukrenkelig menneskeverd.

 

Abortinngrep er dermed aldri trygt, redder aldri liv og er ikke moralsk akseptabelt, nettopp fordi det er tilsiktet drap på fosteret i magen. Det medfører alltid livsfare for barnet, og bare en veldig liten minoritet overlever. I perioden hvor abort har vært lovlig i Norge har over en halv million barn blitt drept, ikke medregnet aborter forårsaket av «angrepillen». Det er utenkelig at det samme antallet kvinner ville dødd hvis abort var ulovlig, blant annet fordi færre kvinner ville tatt abort i utgangspunktet, som vi så ovenfor.

 

Å si at man skal legalisere abort for at mødre skal være «trygge» er nesten som å si at man skal gjøre væpnet bankran lovlig for å gjøre bankraneren trygg. En veldig upresis analogi, men det får fram poenget.

 

I tillegg er det også tvilsomt at legalisering i seg selv faktisk fremmer bedre helse for mødre som tar abort. En ny studie, utført av en prisvinnende forsker innen filosofi og medisinsk etikk ved universitetet i Oxford, publisert i Ethiopian Medical Journal, tyder nemlig på at påstanden er feil.

 

Studien viser at antallet mødre som døde på grunn aborter hadde vært på vei ned i Etiopia før landet legaliserte abort i 2005. Forfatteren, Dr. Calum Miller, skriver: «I stedet for å være en sølvkule for å redusere dødsfall i forbindelse med abort, har legalisering av abort resultert i en enorm økning i antall aborter, uten noen nevneverdig nedgang i abortdødelighet eller mødredødelighet» (min overs.).

 

Han skriver videre: «Vi skulle også forvente at Etiopia har betydelig færre mødredødsfall på grunn av abort enn andre sammenlignbare land med restriktive lover. Men de etiopiske tallene er omtrent gjennomsnittet for, eller høyere enn, Øst-Afrika generelt» (min overs.). Med andre ord, til tross for lovliggjøring av abort, har man ikke sett den nedgangen i antall mødre som dør i forbindelse med abort som det man skulle ha forventet.

 

Men ikke bare har den forventede nedgangen i dødsfall blant mødre uteblitt, men antall aborter har også økt, jmf. eksempelet fra Polen ovenfor. Dette er heller ikke bare fordi lovlige aborter har tatt over for ulovlige aborter, tvert imot. Han skriver:

 

Deler av argumentet for legalisering er at forbud mot abort ikke reduserer antallet aborter. Dette har blitt bevist feilaktig i mange forskjellige sammenhenger, og nå i Etiopia. Ifølge Guttmacher Institutes egne estimater har abortraten gått opp fra 22 til 28 per 1000 kvinner mellom 2008 og 2014. Selv om det har vært en økning fra 103 000 til 326 000 lovlige aborter, har dette ikke bare vært en erstatning av ulovlige aborter. Faktisk, antallet aborter utført utenfor fasiliteter (en indeks over ulovlige aborter) ble anslått også å ha økt fra 280 000 til 294 000 (min overs.).

 

Etiopia har altså sett en tredobling av lovlige aborter, sammen med en økning av ulovlige aborter, uten å hatt noen effekt på dødeligheten for mødre.

 

De samme resultatene har man funnet i andre land som Malawi, Nederland, Rwanda m.fl., som viser at legalisering ikke fører til lavere dødelighet blant kvinner som aborterer. Tvert imot skriver Miller at «når abort er legalisert, er det flere kvinner som får aborter, som setter flere kvinner i fare» (min overs.). Altså er det rettere å si at legalisering av abort fører til flere mødredødsfall.

 

Fremfor alt handler abortsaken om menneskeverd, og såfremt man kan bevise over enhver tvil at fosteret i mors mage ikke er et menneske, bør enhver som står for menneskets ukrenkelige verdi kjempe mot abort.

Skrevet av: Niklas R. B. Slettevoll