I vår tid er det mye fokus på identitet. Den kristne har sin identitet i Kristus. Men er det en motsetning å si at man også er norsk?
I det siste har flere tatt opp tematikken omkring «norskhet» - hva det er og hvem det gjelder. Jeg skal ikke blande meg så veldig opp i den konkrete debatten, men heller fokusere på et annet spørsmål som kan dukke opp i kjølvannet av en slik debatt, nemlig hva nasjonal identitet har å si for den kristne.
For «norskhet» eller det å være norsk har med identitet å gjøre. Man identifiserer seg gjerne med en eller annen form for nasjonalitet. Derfor kan vi snakke om nasjonalitet som en identitetsmarkør, det vil si en av de mange tingene som definerer vår identitet. Kanskje har du lagt spesielt godt merke til at du identifiserer deg med en eller annen nasjon nå når det er de olympiske leker. Men er det en motsetning mellom det å identifisere seg som norsk (eller en hvilken som helst annen nasjonalitet) og det å identifisere seg som en kristen?
Tankene kan raskt dra til bibeltekster som Kolosserbrevet 3,11: «Her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri, men Kristus er alt og i alle», og Galaterbrevet 3,28: «Her er verken jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» Poenget med disse versene er imidlertid ikke å fjerne kategorier som nasjonalitet eller kjønn, men heller å vise at i Kristus er alle likeverdige.
Du er ikke «innenfor» fordi du er jøde eller fordi du er greker. Du blir ikke mer frelst fordi du er omskåret. Du er ikke saligere fordi du er mann. Som kristne er vi alle i Kristus, frelst ved den samme nåden og kalt til å vandre i det samme hellige liv i etterfølgelsen av vår Herre Jesus. «For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus» (Gal 3,26). I Kristi kropp har altså alle likhet framfor Gud, fordi vi kan stå framfor Gud i renhet slik Jesus stod i vårt sted på korset.
Som kristen slutter du ikke å tilhøre en nasjonalitet, like lite som du slutter å være kvinne eller mann. Se bare hvordan Bibelen bruker slike markører på troende ved flere tilfeller: Nikolaus omtales som en proselytt fra Antiokia (Apg 6,5), Timoteus blir identifisert som sønn av en jødisk mor og en gresk far (Apg 16,1), Akvilas som en jøde født i Pontos (Apg 18,2), Apollos som en jøde født i Aleksandria (Apg 18,24), Paulus som en jøde født i Tarsos i Kilikia (Apg 22,3), Lydia som en kvinne fra Tyatira (Apg 16,14) og selv i Galaterbrevet identifiseres Titus som en uomskåret greker (Gal 2,3).
Med andre ord brukes nasjonalitet og stedsopprinnelse ofte som identitetsmarkører i Bibelen. Derfor er det ingen motsetning mellom å identifisere seg selv som norsk og kristen. Likevel må den overbyggende identiteten til kristne må finnes i det at man er borgere i en himmelsk nasjon, innbyggere i Guds rike som barn av Gud i Kristus. Dette er den grensesprengende nasjonaliteten som har blitt gitt i arv til alle som tror.
Samtidig må man være forsiktig med å ikke bli stolt over sin jordiske nasjonalitet, slik at man på bakgrunn av sin nasjonalitet hever seg selv over andre. Det kan være mye å være glad i ved sin nasjonalitet, som de felles tradisjonene og historiene. Men det er nettopp hvis man bruker dette til å tenke bedre om seg selv enn om andre at det kan føre til ulikhet i menigheten, splittelse, stolthet og usunn nasjonalisme med alt det kan innebære. Såklart, når det gjelder akkurat vinter-OL er jo nordmenn helt overlegne, men la oss ikke dvele for lenge ved det.
Poenget er at vi kristne med rette kan anvende vår nasjonalitet når vi skal beskrive hvem vi er. Men desto viktigere er imidlertid at vi kan identifisere oss på en måte som samsvarer med det Paulus fortsetter å skrive i Kolosserbrevet 3,12-17. La din fremste identitet være i Kristus, ved at du kan si at du er Guds utvalgte, at du er barmhjertig, tilgivende, kjærlig, takknemlig, at du har Guds fred i hjertet og at du gjør alt i Jesu navn.
Deretter kan du slenge på din nasjonalitet.