Search
  • Margrethe B. Nystrøm

Hilsen fra F.P.F.K. Kipsongo og Turkana

I 1994 flytta vi fra misjonsstasjonen på Nyambare Hill ved Viktoriasjøen til Kitale oppe i høylandet, for å starte et senter for gategutter og kvinner i en vanskelig livssituasjon.

På den tida kom veldig mange turkana-folk flyttende til Kitale pga. tørke. De hadde levd som nomader, og for mange ble det svært vanskelig å forandre livsstilen, for bylivet var så forskjellig ifra det de var vant til.



Ingen jobber – og mangel på det mest nødvendige til livets opphold - førte til mange familietragedier. De fleste endte opp i slummen i Kipsongo, og mange barn fikk gata som tilholdssted. Søppeldyngene ble matbordet. Sniffing, tigging, stjeling og slåssing hørte med til dagliglivet. Gateguttene ble stadig yngre, og da var ikke ei yrkesfaglig utdanning så aktuell lenger, men det ble mer behov for skolegang.


Allerede før bygningene var på plass, kom tjue gategutter før jul i 1995 og trygla oss om å få sove inne på tomta, fordi politiet ved flere anledninger hadde vært etter dem, for å få de arrestert. Guttene fikk sove i et hullete, stort møtetelt. Bygningsmassene kom etter hvert på plass. Internat, U-blokk med klasserom, kontorer, kjøkken, spisesal og produksjonsenheter for tre og søm. Én bygning med klasserom til førskole/ barnehage og et lite åttekanta hus til barnepark. Den 7. mai 1999 ble Senteret offisielt åpna.


Førti gutter var på plass. De fikk opplæring, noen lærte tresløyd og gikk videre til produksjon. De fikk alle ei seng å sove i, et bord å spise ved. De møtte mennesker som brydde seg om dem, som viste kjærlighet og omsorg, og de fikk å høre om Jesus. Førti kvinner kom daglig undervisning, alfabetiseringskurs og sømopplæring. Etter hvert som de lærte å sy, gikk de videre til produksjonsavdelingen. Det var tjuefem ansatte i alt.


Mange gutter har igjennom Senteret fått et helt nytt liv, blitt frelst og bevart. Og gutter får fortsatt hjelp i dag også, for det er fortsatt noen trofaste faddere, noen menigheter og gjennom den årlige Julemessa på Tabernaklet i Øyer. I dag har de elleve gutter på forskjellige skoler; høyskoler, universitet og tekniske skoler, som får skolehjelp, men ingen bor på Senteret. I tillegg er det tre barn i barnehage, tre på primary, to på secondary og én som tar Diploma. Disse får hjelp fra Pinsemisjonens Barnehjelp.


Internatet leier de ut til studenter fra en teknisk skole. I tillegg leier de ut kontorer til «Peace & Rights»-programmet. Menigheten i Kipsongo teller ca. 150 medlemmer, med femti barn i søndagsskolen. De har én times søndagsskole under gudstjenesten. Sytti ungdommer har faste bibelstudier på søndags morgen før gudstjenesten.


Én utfordring i skolesituasjonen i Kenya i forbindelse med Covid-19 er at utdanningsdepartementet forandra på skoleåret. Det har tidligere vært tre terminer med skolestart i januar og avslutning av skoleåret i desember, men i år bestemte de, mer eller mindre plutselig, at skoleåret skulle bestå av fire terminer. De avslutta skoleåret 16. juli og begynte nytt skoleår 26. juli. Skoleåret er altså nå fra juli 2021 til mars 2022. Denne forandringen vil myndighetene beholde fram til 2023. Deretter har de lovet å vende tilbake til den gamle modellen. Overgangen forårsaka imidlertid fullt kaos, fordi plutselig skulle skolepenger for 2022 betales i juli. I Kipsongo hadde de allerede fått støtta for 2021, og noe mer var ikke å oppdrive.


Arbeidet videre nordover i Turkana må også nevnes, for det er to trofaste menigheter i Norge som støtter hver sin pastor. Boniface er pastor i Lodwar, og menigheten består av tretti menn, førtifem kvinner, trettiseks ungdommer og førtito søndagsskolebarn. Det er i alt fjorten menigheter i Turkana med 180 menn, 400 kvinner, 270 ungdommer og 431 søndagsskolebarn. I august hadde de kvinnekonferanse med mer enn 150 deltagere. De planlegger planting av to nye menigheter i nær framtid i Turkana. De har mange som venter på å bli døpt, men pga. pandemien, har de ikke fått gjennomført dåp enda. Femti barn har blitt velsigna. I desember planlegger de ungdomsleir.


Den andre pastoren som får støtte fra ei menighet i Norge, er Michael i Lokichoggio på grensa til Sudan. Menigheten der har 117 medlemmer, samt to utpostmenigheter med 94 medlemmer. De ser fram til å kunne foreta dåp i nær framtid, ha nattverdsmåltid og fortsette evangelisering til nye områder. Situasjonen i Lokichoggio er vanskelig for tida. Det er ekstra varmt og tørt, som gjør at buskapen til folket dør og mange sulter. Presidenten erklærte sultkatastrofe i september. Noen organisasjoner har delt ut nødhjelp til sine medlemmer. Michael har nettopp fått hjelp fra «sin» menighet i Norge til å avhjelpe den vanskelige situasjonen.





10 views0 comments

Recent Posts

See All