Dette var formaningen Paulus gav til filipperne, og den er like mye rettet til oss. Men hva er det vi har å glede oss over?
Jeg vet ikke helt hva det er, men noe er det som får meg som et postmoderne menneske til å vri meg litt i stolen når jeg hører noen formane meg om å glede meg. Klart, de fleste som bor i et rikt land som Norge har det som kjent veldig godt, noe undersøkelser stadig viser. Og at vi har det godt er jo noe å glede seg over.
Men hva får noen til å våge å komme med en formaning om at vi skal glede oss? Hva med omtanken og solidariteten med de som ikke har det godt? Skal jeg glede meg på tross av det? Og hva med de som selv lider? Skal de også glede seg?
Det er imidlertid mulig at denne idéen om at det på en eller annen måte er noe som virker litt galt med å si at noen skal glede seg, kommer fra at vi ikke skiller tydelig mellom følelsene som skapes av det vi har omkring oss og det som er sant om oss uavhengig av omstendighetene våre. Er det for eksempel umulig for en som lider samtidig å glede seg? Eller, for å snu det på hodet, kan en som har alle ytre forutsetninger til å glede seg samtidig være plaget av eksistensiell angst?
Kanskje er det fordi vi bør vi skille mellom glede og lykke. Når Bibelen sier at vi skal glede oss, så er det på grunn av noe som stikker dypere enn våre umiddelbare omstendigheter. Lykke, derimot, er knyttet til vår skjebne eller tilfeldighetene som rammer oss. Hvis vi ser på undersøkelser som forteller oss hvor lykkelige vi er, så tar de hensyn til nettopp vår subjektive følelse av lykke eller tilfredshet på den ene siden, pluss våre omstendigheter på den andre siden.
Paulus, apostelen som våger å formane sine kristne søsken om å glede seg (Fil 3,1), hadde all grunn til å være lykkelig. Hvis man så på det ytre, var han, i det minste i jødenes øyne, et fremragende eksemplar av et menneske (Fil 3,5-6). Han var ulastelig i lovens øyne. Sannsynligvis hadde han scoret høyt på en lykkeindeks. Men det var før han fikk et møte med Jesus.
Etter hans omvendelsesøyeblikk på veien til Damaskus, da han begynte å tro på at Jesus virkelig var verdens frelser, snudde omstendighetene hans seg også. Fra tidligere å ha vært akseptert i det jødiske miljøet, ble han en avviker. Han begynte å reise rundt i verden for å fortelle om den gjenoppståtte Kristus, med livet som innsats (bokstavelig talt). Mye lidelse og mildt sagt utrivelige hendelser fulgte, men gleden i dette nye livet var noe som overgikk alt han før hadde opplevd. Ja, han kalte til og med sitt tidligere liv og status for søppel, i forhold til å kjenne Jesus (Fil 3,8).
Grunnen, spør du? Han hadde oppdaget et fundament i livet, som var like solid og holdbart uansett hva han følte eller hva han stod i til enhver tid. Hans eksistensielle livsgrunnlag fant han nå i sin nye Herre, Jesus. Skjebnen var ikke lenger overgitt i hans egne hender, men han kunne legge livet sitt i hender som var mektigere enn sine egne, hender som kunne bære gjennom all verdens motstand. Dette gjorde at Paulus kunne ta til takke med å bli slått, være fattig, fengslet og forhatt, så lenge han bare kunne være i Jesu nærhet.
Der han tidligere hadde satt sin tillit til seg selv, sin fysiske materie, sine mentale holdninger, sin religiøsitet og alt slitet det medførte å gjøre alt riktig hele tiden, kunne han nå hvile trygt i at så lenge han stolte på Jesus, så ville han bli frelst og få del i oppstandelsen fra de døde (Fil 3,9-11).
Når jeg forstår grunnen, så forstår jeg formaningen. Dette er ikke en formaning til alle og enhver, men til de som har akseptert Jesus som Herre og satt sin tro på Ham som frelser. Langt ifra at det handler om å alltid smile og være glad så du til slutt minner mer om en virkelighetsfornektende galning enn en gledefylt kristen, handler det om å kjenne, dypt inni deg, en glede over at i Kristus er du akseptert og velkommen hos Gud.
Slik Bibelen formaner troende å elske selv våre fiender som Jesus gjorde, formaner den også at vi gleder oss for det Han gjorde for oss. Fundamentet Jesus har lagt for vår frelse vaskes ikke vekk, forvitrer ikke i uvær, blekner ikke av solen, skygger ikke banen, frykter ikke motstand, men holder, bærer og tåler. Derfor blir spørsmålet heller: våger vi å si at vi ikke har grunn til å glede oss?
Min bønn er at du ved Guds nåde finner gleden i Kristus.
Comments