Timoteus og Epafroditus var to ydmyke Jesustroende som ga det de kunne for noe mye større enn seg selv. I dag er de for lengst døde og begravet, men minnet om dem lever fortsatt og tjener som forbilder i vår etterfølgelse av Jesus. Men hva kan vi lære av dem?
Har du noen gang funnet deg i en situasjon hvor du har lest om eller tenkt på Jesus, reflektert over din egen livsførsel og innsett at du kommer til kort når du sammenligner deg med ham? Da er du ikke den eneste. Vi har alle en vei å gå mot det fullkomne livet som Jesus levde. Jeg tror til og med apostelen Paulus stilte seg i den samme kategorien når han skrev: «Ikke slik å forstå at jeg [...] allerede er blitt fullkommen» (Fil 3,12).
Da synes jeg det er godt at Bibelen trekker fram eksempler på ekte mennesker, som meg og deg, som har det skussmål at de faktisk levde forbilledlige liv i sin etterfølgelse av Jesus. Paulus trekker fram to slike personer, nemlig Timoteus og Epafroditus.
Timoteus var en av Paulus' nærmeste medarbeidere, og da Paulus skrev sitt brev til filipperne fra fangenskapet i Roma hadde Timoteus vært ved hans side i omkring ti år. For det første får vi vite at Timoteus hadde det samme sinn som Paulus, noe som åpenbart peker tilbake til det Paulus rett før skrev om å ha Kristi ydmyke sinn (Fil 2,1-11), og det han like etter formaner til nok en gang i det påfølgende kapittelet (Fil 3,15-16).
Det andre vi kan merke oss ved Timoteus er hans oppriktige omsorg for de troende i filippi, som står i kontrast til de som «[…] søker sitt eget, ikke de ting som hører Kristus Jesus til.» Timoteus hadde Kristi sinn som var preget av Guds kjærlighet, og han ville snart legge ut på den lange reisen fra Roma til Filippi for å sette denne omsorgen ut i praksis.
Nok en ting vi merker oss ved Timoteus, er hans prøvede tro. I Apostlenes gjerninger kan vi lese om hvordan han på misjonsreisene sammen Paulus hadde kjent på kroppen hva det kostet å ha Jesus som sin Herre. Han var en som ikke ga opp troen sin i møte med motstand.
I tillegg var han en tjenende etterfølger. Han la ned det som trengtes for Guds sak. Han slavet for evangeliet og var lydig mot Ham som hadde kalt ham til etterfølgelse. Timoteus hadde samtidig en lydighet overfor Paulus, som var hans åndelige leder.
Så har vi Epafroditus, en utsending fra menigheten i Filippi, som hadde overbrakt en pengegave for å hjelpe Paulus i en vanskelig tid. Han omtales i varme ordelag, og aller først tituleres han som Paulus' bror. Ikke hans fysiske bror, men en som delte det grunnleggende, åndelige fellesskapet som alle troende deler.
Epafroditus var en medarbeider for den samme saken som Paulus og Timoteus, men han var også en stridskamerat, en medsoldat som viste selvoppofrelse. Epafroditus var lojal og lydig overfor Gud og stod side om side med sine medtroende i den åndelige krigen de stod overfor. Han hadde vært syk og kom døden nær, men Paulus bemerket at «[…] det var på grunn av gjerningen for Kristus han kom døden nær, uten å bekymre seg for sitt liv […]» (Fil 2,30).
Vi får også vite at Epafroditus savnet menigheten der hjemme. Det smertet ham at de hadde hørt om hans sykdom, men ikke at han hadde blitt frisk. Det vitner om hans dype kjærlighet for menigheten sin.
Timoteus og Epafroditus eksemplifiserte med sine liv hvordan det ser ut når Jesustroende mennesker lever med Kristi ydmyke sinn. Paulus skrev: «Søsken, vær mine etterfølgere, og legg merke til dem som vandrer slik, ettersom dere har oss som forbilde» (Fil 3,17). De gikk foran oss, slik at kristne til alle tider kan lære av dem. De lærer oss hvordan det ser ut å ha Kristi sinnelag, som leder oss til oppriktig omsorg for hverandre, til tro som holder ut i prøvelser, et sinnelag som gjør oss til tjenende etterfølgere, hvor vi ser på andre troende som familie, bygger hverandre opp som trofaste medarbeidere og medsoldater, lydige utsendinger og hjelpere som er villige til å gå dit Gud kaller oss.
At Jesus levde bedre enn vi gjør, betyr ikke at vi skal unnskylde oss fra å forsøke å leve godt og rettferdig, eller klage over at det er utfordrende å leve som Ham. Nei, Jesu liv og lære er virkelig det optimale ideal for vår livsførsel, et ideal hver og en av oss troende kommer til å fortsette å strekke oss etter så lenge vi lever. Det fantastiske med å være en deltager i Guds nåde er jo at du ved troen har frelsens bunnsolide fundament å stå på, samtidig som du kan stole på at Gud både har begynt sitt gode verk i deg og at Han vil fullføre det.
For når du kanskje tenker at Jesu forbilde er uoppnåelig for deg, så hører du om Timoteus og Epafroditus. På sine måter levde disse ekte menneskene i Kristus, og de er blant våre forbilder. Disse tjenende Jesusetterfølgerne holdes fram som mennesker som i tro hadde grepet Guds nåde til å leve forbilledlige liv. De levde nok ikke perfekte liv, ei heller kommer jeg og du til å gjøre alt riktig med hvert åndedrett vi tar, slik Jesus gjorde.
Men det betyr at vi kan leve liv som er verdig de som kaller seg Guds barn.