I Filippi ble en liten gruppe mennesker omvendt da Paulus ankom som misjonær og forkynte evangeliet om den oppståtte Kristus. Dette gjorde dem øyensynlig til deltakere i den samme Guds nåde som Paulus selv hadde erfart.
Filippi var en bystat i antikkens Makedonia, og var på nytestamentets tid en romersk militærkoloni og et handelssentrum. Dette var den første europeiske byen hvor Paulus forkynte evangeliet, etter han hadde hatt et syn av en makedonier som bønnfalt ham om å reise til Makedonia for å hjelpe dem (Apg 16,9). Dette besøket førte til at det ble dannet en menighet der. De nyfrelste kristne i Filippi begynte raskt å støtte Paulus økonomisk i hans misjonsarbeid, og forsørget ham blant annet i de omtrent 18 månedene han var i Korint. Ti år senere, da Paulus var fengslet i Roma, sendte de også en stor gave til ham. De kristne i Filippi hadde med andre ord blitt med for å stå sammen med Paulus for evangeliets sak helt fra begynnelsen.
Situasjonen i Filippi var nok annerledes enn vår egen, og vi skjønner jo at Paulus ikke skrev dette brevet til vår menighet eller direkte til den situasjonen vi står i. Men vi kan jo fortsatt forstå de tidløse sannhetene som også er ment for oss.
Når Paulus skriver til filipperne fra fangenskapet i Roma, begynner han brevet annerledes enn de andre brevene hans, fordi han kaller seg ikke apostel, men Jesu tjener. Han hadde ikke noe behov for å markere sin autoritet, men han viser i stedet ydmykhet, og vi kan ense et hovedmotiv i brevet i uttrykket om at de alle er «i Kristus» (Fil 1,1). Han minner dem altså på at både han, Timoteus og filipperne selv er knyttet sammen i Kristusrelasjonen. Gordon Fee skriver i sin kommentar til Filipperbrevet: «Her er det absolutt dominerende motivet i dette brevet. Alt er i, av, ved og for Kristus Jesus.» Paulus viser det sinnelaget som kristne bør ha. Vi har et høyt kall til en lav posisjon.
Midt i vanskelighetene, fant Paulus glede i å be for filipperne (Fil 1,4). Det kan jo være en fin påminnelse om å spørre deg selv: hvor ofte bærer du fram dine medtroende i takk og bønn til Gud? Selv om Paulus ikke kommer med en formaning her, så setter han likevel ord på noe som bør markere alle våre bønneliv - at vi takker Gud for andre og at vi gleder oss over våre trossøsken. I vers 5 forklarer han hvorfor han gleder seg, fordi de er alle deltakere i evangeliet. Livene til de kristne i Filippi ble forandret fra første dag, og de stod sammen med ham for å føre evangeliets sak fra første stund.
Paulus sier at de er deltakere i nåden sammen med ham, fordi han ser tegnene på den gode gjerning som Gud har påbegynt i dem (v. 6-7). Men det er ikke det gode som filipperne har gjort som overbeviser Paulus om at Gud skal fullføre sin gjerning i dem. Nei, det er Paulus sin tillit til Gud som har overbevist ham. Hans overbevisning har alt å gjøre med Gud. Det er Han som både har begynt sin gode gjerning i dem, og det er Han som vil fullføre den. Det begynner og fullendes i Kristus. Denne deltakelsen i nåden er noe alle troende har felles, og som deltakere i nåden kan vi også være overbevist om at Gud vil være den som fullfører.
Til slutt i åpningen forteller Paulus hva han ber om: «kjærligheten deres stadig må bli rikere på innsikt og dømmekraft» (v. 9), slik at de kan «dømme om smått og stort, så dere kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, og være fylt av rettferdighets frukter som kommer ved Jesus Kristus, til Guds ære og pris» (v. 10-11). Som deltakere i nåden skal vi stå fram som moralsk rene og uklanderlige den dagen vi møter vår Herre.
Som deltakere i nåden får vi kraft til å være ydmyke, et fellesskap som holder sammen i motgang (slik Timoteus var der for Paulus), evnen til å glede oss til tross for omstendighetene. Denne deltakelsen gjør at vi ber og takker Gud for andre og at vi gleder oss over våre trossøsken, at vi kan slippe å frykte om våre gjerninger er gode nok for Gud, men være trygg og overbevist om det er Guds gode gjerning som vil få oss i mål, at vi vil få en kjærlighet som er stadig rikere på innsikt og dømmekraft og at vi har et herlig framtidshåp, som er at Gud vil fullføre sin gode gjerning i oss når vi skal få møte Jesus ved Hans gjenkomst.