Search
  • Niklas R. B. Slettevoll

PÅ FRUKTEN SKAL DERE KJENNE DEM (Matt 7,15-20)

Updated: Feb 23

Jesus advarte mot falske profeter, men det finnes også potensielt skadelige prinsipper som kan svekke vår motstandsdyktighet mot falsk og usann lære. «Frukt-testen» er en av dem.



Terje Hegertun, teolog ved Menighetsfakultetet, har i forbindelse med sin bok «Det trofaste samlivet» fremmet et prinsipp som lyder: «på frukten skal god teologi kjennes». Han skriver: «Fremmer vår tolkning trofaste etterfølgere av Jesus (Matt 7,18.20)? Dette kaller vi gjerne frukt-testen. Tolkningen leder til et godt og oppreist liv. Det er på frukten vi kjenner om noe er godt og sant. [...] Vi spør med andre ord om tolkningen fremmer posisjoner som erfares gode, livsnære og meningsfulle» (Det trofaste samliv, s. 149). Dette prinsippet høres regelrett bibelsk ut, så la oss forsøke å forstå hva som menes med det og hvilke implikasjoner det har.


Dårlig teologi er ifølge Hegertun «[...] teologi som bidrar til å holde mennesker fast i forhold preget av krenkelser, marginalisering og undertrykkelse [...]» (s. 150). I boken er Hegertun mer spesifikt opptatt av både å vise hvordan homofilt samliv er i tråd med kristen etikk, men også at den tradisjonelle kristne læren om det seksuelle samlivet som utelukkende begrenset til ekteskapet mellom mann og kvinne er en skadelig posisjon.


OPPLEVD LIVSKVALITET

Han begynner boken med noen fortellinger om homofiles erfaringer i kristne miljøer, og konkluderer: «At det igjen og igjen viser seg at livskvaliteten til kristne homofile påvirkes negativt av en klassisk posisjon [...] er et signal om at kirkene må arbeide videre med sin forståelse av dette spørsmålet» (s. 27). Altså er den tradisjonelle samlivslæren et problem i seg selv, fordi den forringer den enkeltes opplevde livskvalitet. Blant annet fører det, ifølge Hegertun, med seg ensomhet (s. 35), «[...] krenkelser, marginalisering og undertrykkelse [...]» og at folk faller fra troen eller faller utenfor menighetslivet.


«Frukt-testen» blir med andre ord å se hvorvidt ethvert teologisk standpunkt gjør at vi opplever økt eller forminsket livskvalitet. Hvis et teologisk dogme i den enkelte kultur og tidsperiode ikke samsvarer med det man opplever som god og verdig livskvalitet, f.eks. hvis vi i vår tid opplever ensomhet, krenkelser, marginalisering og undertrykkelse, bør det gi oss grunn til å gå tilbake til bibeltekst-universet for å se om det er noen tekster som gir rom for å endre vår teologiske posisjon.


Hegertun skriver nemlig at: «Restriktive tekster kan [...] bli gjenstand for fortolkningsjusteringer, så sant det erfares at tekstene selv rommer en slik mulighet. Ikke minst kjennes dette nødvendig i de sammenhenger der de berørte ikke makter å nå opp til tekstenes høye idealkrav» (s. 154). Dermed er det spesielt viktig å vurdere teologiske omtolkninger i situasjoner hvor en troende opplever bibelske idealer som krevende å oppnå. Mer spesifikt i forbindelse med bokens tematikk, bør vi revurdere den historiske samlivsposisjonen i lys av «[...] nåtidige innsikter om homofilt samliv» (s. 124). Med andre ord vil det si at «[...] hver generasjon må tolke den bibelske veiledningen om ekteskap og samliv både i lys av hva som er gagnlig og godt for den enkelte, og i lys av nyere innsikter om hva som er gode livsvilkår for oss» (s. 147).


Det skal forøvrig sies at Hegertun benekter at dette på noen som helst måte forfekter en subjektiv, menneskesentrert teologi. Han sier at dette er fordi Bibelen selv står på livets side. Det kan tolkes som at han mener at Bibelen alltid vil stå for det vi erfarer som god livskvalitet, derfor kan vår erfaring av livskvalitet hjelpe oss til å forstå bibeltekstene. Og siden Bibelen da alltid står for det man individuelt opplever som «[...] et godt og oppreist liv», vil også teksten nødvendigvis ha rom for en tolkning som er mindre restriktiv og mer «livsbejaende». Uansett er poenget at god teologi visstnok skal kjennes på livskvaliteten vår.


FRUKTEN ER LÆREN, IKKE LIVSKVALITETEN

For å begrunne dette prinsippet, henvises vi til Matt 7,18 og 20: «Et godt tre kan ikke bære dårlig frukt, og et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt. [...] Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.» Dette er tatt fra Bergprekenen, og her underviser Jesus om falske profeter (det er forøvrig i samme tale Jesus sier at kristne er velsignet når de utsettes for krenkelser, marginalisering og undertrykkelse, Matt 5,10-12).


I Matteusevangeliet bruker Jesus dette bildet på en lignende måte et annet sted også, nemlig i Matt 12,33-36. Jesus helbredet en demonbesatt mann framfor en hel folkemengde (v. 22), men fariseerne beskyldte ham for å drive ut demonen ved hjelp av djevelen (v. 24). Etter en kort diskurs, sier Jesus til fariseerne: «Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten. Ormeyngel! Hvordan kan dere si noe godt, dere som er onde? For det hjertet er fullt av, det sier munnen» (v. 33-34). Det er dette som gjør at «frukt-testen» høres bibelsk ut for de av oss som kjenner til disse versene, for her er det jo tross alt snakk om å kjenne noe på fruktene.


Så hva er frukten Jesus snakker om? Er det livskvalitet eller et godt og oppreist liv? Vel, for det første sier Jesus dette i forbindelse med falske profeter. I Matt 7 handler det om hvordan vi gjenkjenner falske profeter. Fruktene vi kjenner dem ved er ikke deres gjerninger, fordi de kommer i fåreklær. Utenpå fremstår de som sanne profeter, men det er på innsiden de er korrupte. Selv ikke-troende kan fremvise de beste etiske holdninger (foruten de som er direkte knyttet til gudstro, selvsagt). Derfor skal vi ikke gjenkjenne dem ved gjerningene de gjør, for det er ikke fruktene.


Men i Matt 12 får vi vite at ulven avslører seg ved ordene deres, fordi «[...] det hjertet er fullt av, det sier munnen. Et godt menneske henter fram godt av sitt gode forråd, et ondt menneske henter fram ondt av sitt onde forråd» (Matt 12,34-35). Det er altså slik at de falske profetenes frukter er deres lære. I den umiddelbare konteksten var det slik at fariseerne spottet Den Hellige Ånd ved å kalle Åndens gjerninger for djevelens verk.


Dermed kan vi på en måte si at sanne og falske profeter skal kjennes ved deres teologi. Dette betyr at i denne sammenhengen er det de som taler og lærer slik Jesus gjorde som er de sanne profetene som bærer god frukt. Men dette er ikke det samme som å hevde at god eller dårlig teologi skal kjennes ved livskvaliteten man subjektivt opplever at teologien fører til. Tvert imot er spørsmålet hvorvidt det som undervises og proklameres av en som kaller seg Guds profet samsvarer med Sannheten slik den er gitt oss i Bibelen.


SANNHETENS KONSEKVENSER

I videreføringen av dette kan man spørre seg om sanne profeters lære fremmer «trofaste etterfølgere av Jesus« og «et godt og oppreist liv». Svaret er både ja og nei. Jesu irettesettelse av fariseernes falske og spottende tale etterfølges senere samme dag med lignelsen om såmannen. Jesus forklarte lignelsen og sa: «Hver gang noen hører ordet om riket og ikke skjønner det, kommer den onde og røver det som er sådd i hjertet. Dette er det som ble sådd ved veien. Det som ble sådd på steingrunn, det er den som straks tar imot ordet med glede når han hører det. Men han har ingen rot og holder ut bare en tid. Når han møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra. Det som ble sådd blant tornebusker, det er den som hører ordet, men dette livets bekymring og rikdommens bedrag kveler ordet, så det ikke bærer frukt. Men det som ble sådd i den gode jorden, det er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt: hundre, seksti, tretti ganger det som ble sådd» (Matt 13,19-23). Med andre ord er det mange ting som fører til at mennesker ikke blir trofaste etterfølgere av Jesus, til tross for at det sanne ordet forkynnes rent og klart.


Hva med et godt og oppreist liv? Ja, da må vi spørre hvordan kristne skal forstå dette. Skal den kristne forstå et godt og oppreist liv som et liv vi oppfatter som og føler er velbehagelig, motstandsløst, smertefritt osv.? Nei, å snakke om det kristne livet på en slik måte er et hån mot martyrene og de forfulgte brødre og søstre i hele verden.


Tvert imot snakker Bibelen om at den kristne må lide for Kristi skyld (2 Tim 3,12), at vi skal fornekte oss selv og miste vårt liv (Mark 8,34-35), at vi skal arbeide, kjempe, streve, jage og søke etter det gode Gud har lagt ferdig for oss (Fil 2,12; Fil 1,27; Luk 13,24; 1 Tess 5,15; 1 Kor 14,1; 1 Tim 6,11; Matt 6,33 m.fl.), og at vi skal flykte fra, stå imot og kjempe mot det onde (1 Kor 10,14; Ef 6,11 m.fl). Apostelen Peter sa at «Det er bedre å lide, om Gud så vil, når en gjør det gode, enn når en gjør det onde» (1 Pet 3,17) og apostelen Paulus, som gledelig led for evangeliets skyld, skrev: «Jeg mener at det vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår» (Rom 8,18).


URETTFERDIGHET I MENIGHETEN

Dette betyr imidlertid ikke at den kristne skal finne seg i urettferdig behandling fra sine trossøsken. Det er forskjell på å bli utsatt for forfølgelse, hån og urettferdighet utenfra, og det å bli utsatt for slike ting innad i Kristi kropp, som er menigheten. Urett har ingen plass i menigheten.


Samtidig er det også forskjell på faktisk urettferdighet og opplevelsen av å bli urettferdig behandlet. Formaninger og tukt i det kristne fellesskapet kan oppleves urettferdig, smertefullt og kanskje også provoserende. Flere ganger snakker Bibelen til og med om det å støte ut fra menigheten de som ikke er villige til å etterleve Guds vilje og bære sitt kors. Paulus snakker om dette som å overgi dem til Satan i håp om at de da vil vende tilbake til sannheten (1 Kor 5,5; 1 Tim 1,20). Det samme prinsippet gjaldt i gammeltestamentlig tid, hvor blant annet avgudsdyrkere skulle støtes ut fra folket. Nå er det usikkert i hvor stor grad dette praktiseres i vår tid, men poenget er at for en person som kaller sin synd rettferdig og god, så kan det oppleves urettferdig å bli irettesatt av menigheten.


USUNNE FRAMGANGSMÅTER

Men det er nok et poeng her: Sann og god teologi kan implementeres på en usunn måte. Bare fordi det teologiske innholdet er sant, betyr det ikke at måten man presenterer det på eller lever det ut på er god. For å ta et helt overdrevent eksempel, så kunne jeg hver søndag slått kirkegjengerne med Bibelen min mens jeg sa «Jesus er verdens frelser». Teologien er riktig, for Jesus er verdens frelser, men måten jeg leverer budskapet på er ikke i tråd med bibelsk etikk.


Derfor drar Hegertun en feilslutning når han sier at «[...] livskvaliteten til kristne homofile påvirkes negativt av en klassisk posisjon [...].» Jeg er ikke redd for å erkjenne at kristne kan behandle hverandre dårlig i menigheten fra tid til annen, akkurat som i bibelsk tid, men det følger ikke derfor logisk at den klassiske samlivsteologien er synderen. Vi kan ikke vurdere sannheten i en posisjon ved å se på hvordan de som hevder å holde en posisjon oppfører seg. Da hadde vi måttet revurdere sannheten i hele Guds ord, fordi vi vet at kristne menigheter ikke er perfekte og at hver enkelt kristen feiler i å leve opp til Guds idealer på hver sine områder.


Det er ikke å si at ubibelsk teologi ikke forekommer, og at teologi som ikke er i tråd med Guds ord ikke kan forårsake stor skade. Det har vi mange eksempler på opp gjennom historien. Men da er det også Guds ord som korrigerer en slik feilaktig posisjon.


ENSOM ELLER ALDRI ALENE?

Hegertun sier at et tradisjonelt syn på samlivet og ekteskapet kan skape ensomhet blant de med likekjønnet tiltrekning. Han kaller også Adam for «det ensomme mennesket» (s. 78) i tiden før Eva ble skapt, selv om teksten i seg selv ikke underbygger dette poenget. Gud sier ganske enkelt at det ikke var godt for ham å være alene, og verken det hebraiske eller greske ordet for «alene» i denne sammenhengen innebærer ensomhet. Tvert imot handler det om «alenehet» eller annerledeshet, i den forstand at Adam var den eneste av sitt slag, på en spesiell måte separert fra resten av skapningen. Å være alene er noe annet enn å være ensom, og i 1 Mos 2 så Gud at det ikke var godt for Adam å være den eneste på jorden av sitt slag. Når man snakker om den ensliges ensomhet, er dette noe annet.


Men når det gjelder de som opplever ensomhet, var jeg glad for å høre en relativt nylig preken av Hegertun, hvor han sa at du som er kristen «[...] har fått alt du trenger til liv og til opphold og troen, sier Bibelen. [...] Hvordan var det forkynneren Ralph Kolnes formulerte seg? "Om jeg skulle gi et svar på det som gir meg livsmot og glede og gjør at troen har overlevd et langt livs vandring, da er den korteste formelen dette: Aldri alene!" Det er min fortelling. Det er min historie. Det er min pinseidentitet. Aldri alene. Gud med meg. Noe av det viktigste livet mitt har lært meg, er at det er ikke jeg som skal bære Guds rike. […] Det er Guds rike som bærer oss.»


Så fortsatte han: «Pinsen ga oss, tenker jeg, et nytt og grensesprengende bilde på hva tro er. Fordi det kom en pinsedag, så er hans frelsende nærvær kommet til oss og i oss før vi rekker å gå til ham. Nå er Jesus der i tilbedelsens nærvær, i brødet og ordet, i vinen og vannet, i åndens gaver og frukter, i kirkens diakonale liv i verden, over en kopp kaffe latte og i den profetiske kritikken mot uretten i verden.»


Flere homofile har opplevd et evangelium som passer med Hegertuns egen erfaring, som f.eks. Becket Cook, som levde i et homofilt samliv helt til han ble radikalt frelst. Han har skrevet en bok om sin opplevelse med tittelen «A Change of Affection: A Gay Man's Incredible Story of Redemption». Han sier: «Jeg er fornøyd med å være singel og sølibat for resten av livet, fordi jeg har [...] møtt Jesus Kristus» (min oversettelse). I et podcastintervju sa han at på spørsmål fra folk om det ikke er urettferdig at han må være enslig resten av livet, svarer han: «Det er en løgn. [...] Ikke bare får jeg ha denne relasjonen med Skaperen av universet og personen som skapte meg, men jeg får evig liv på kjøpet! Jeg mener, hvordan er det urettferdig? Når folk sier: "Er det ikke forferdelig at du må være alene...?" Jeg er ikke alene! Først av alt, jeg har en relasjon til Jesus Kristus som er altoppslukende. Og jeg har Kristi kropp, folk i kirka som er supernære med meg og som er venner og som er veldig støttende og ber for meg. Så jeg føler meg aldri alene eller bedratt» (min overs.).


Det er vitnesbyrd som dette som er i tråd med Hegertuns forkynnelse om at vi aldri er alene. Hvis man ved troen har grepet at man har fått alt man trenger til liv og til opphold og at man aldri er alene, så bør dette bøte på brodden av enhver følelse av ensomhet. I stedet for å foreslå å endre teologi, bør man ikke heller spørre seg hvorfor enkelte mennesker opplever at nåden, gudsnærværet og trosfellesskapet ikke er tilstrekkelig? Hvis Adam virkelig var ensom, (noe jeg tviler på, siden ensomhet er en form for lidelse som ikke passer inn i tiden før fallet) så kunne man jo ha forstått det, men han var i en unik situasjon som det eneste mennesket i hele verden. Det er imidlertid ikke tilfellet for noen av oss i dag. Den kristne har Ånden og den åndelige familien, brødrene og søstrene, medlemmene i Kristus.


Kan det derfor tenkes at en eksistensiell ensomhet heller kan komme av f.eks. tvilstanker og en undervurdering av betydningen av trosfellesskapet, ev. også i sammenfall med at menigheter kan ha sviktet i sine relasjonelle forpliktelser overfor hverandre?


Det stemmer forøvrig ikke at det er en universell sannhet at «[...] livskvaliteten til kristne homofile påvirkes negativt av en klassisk posisjon [...]», selv om det nok finnes de som har opplevd det slik og som har blitt møtt på en dårlig måte av menigheten. Hegertun skriver i boken sin at han er åpen for å la vitenskapen belyse vår teologi. Og forskning rettet mot homofile som lever i tradisjonelle kristne miljøer tyder på at de er like lykkelige som resten av befolkningen, og kanskje til og med lykkeligere enn LHBTQ-personer i ikke-kristne miljøer.


IFTCC har publisert en artikkel som har vurdert forskning knyttet til livskvaliteten til homofile som lever i tråd med sin tradisjonelle tro. De konkluderer med at «Forskning støtter imidlertid ikke synet om at tradisjonell tro forårsaker psykiske helseproblemer for mennesker som identifiserer seg som LHBTQ. Funn viser at de som følger sin tradisjonelle tro som avviser forhold mellom samme kjønn, ikke er mindre lykkelige, mentalt sunne, tilfredse med livet og blomstrende enn de fra andre trosretninger som aksepterer likekjønnede forhold eller de som ikke har noen tro» (min overs.).


Det vil si at selv om prinsippet om at «på [den opplevde livskvaliteten til de berørte] skal god teologi kjennes» var sant, så hadde man fortsatt ikke hatt et godt grunnlag for å forlate den tradisjonelle og historiske kristne posisjonen når det gjelder samlivsetikk. Likevel blir tradisjonelle menigheter til stadighet angrepet av anklagen om at de ødelegger liv og urettmessig leder mennesker vekk fra troen. Når Hegertun attpåtil anvender Matt 7,18.20 i forsvar av hans metode for å komme fram til god teologi, hvor god teologi i dette tilfellet er å tillate homofilt samliv, kaller han alle kristne med en tradisjonell samlivsetikk indirekte for falske profeter som ikke bærer god frukt og som «blir hugget ned og kastet på ilden» (Matt 7,19).


Men det er ikke sikkert at det er hans intensjon å fordømme alle kristne med den historiske posisjonen som falske profeter. Det virker også som Hegertun har et sterkt ønske om å være bibeltro, siden han understreker i boken sin og andre steder at han er det. Men man kan ikke av den grunn følge ham i et teologisk prinsipp som ikke holder vann.


Faktisk fremstår det til tider som at Hegertun selv er uenig i dette prinsippet, siden han gjentatte ganger understreker viktigheten av både erfaringen og Skriften, slik at prinsippet heller skulle lyde: «På [den opplevde livskvaliteten til de berørte og på en bibeltro tolkning av tekstene] skal god teologi kjennes». Han skriver nemlig at «[...] en etikk som er informert av Bibelen, må bygge på en seriøs gjennomgang av tekstene. Det nye testamentets etikk er en teologisk disiplin [...]» (s. 149). Altså sier han her at etikk, eller teologi, må bygge på en tolkning av bibeltekstene. Men slik jeg forstår det er ikke «en bibeltro tolkning av tekstene» det Hegertun mener med «frukten». Tvert imot er bibeltolkningen «teologien», sånn at prinsippet kan formuleres slik: «På [den opplevde livskvaliteten til de berørte] skal god [bibeltolkning] kjennes».


HVORDAN SKAL PRINSIPPET BRUKES?

Poenget er uansett bare å vise blant annet hvordan selv i Hegertuns bruksområde omkring samliv er det vanskelig å vite hvordan erfaringene skal tolkes og brukes - om en erfaring skal nødvendiggjøre omtolkninger av Bibelen eller om Bibelen skal hjelpe oss å forstå erfaringen.


Til tross for at Hegertun har fremmet dette i ulike kanaler som en visdom verdt å ta med seg, tror jeg det lett kan misforstås. Kanskje mener han ikke at det skal brukes som et fortolkningsprinsipp, utover at det potensielt kan være ett av mange trinn i et teologisk arbeid.


Dessuten vil prinsippet være ubrukelig hvis man kommer i en situasjon hvor bibeltekstene ikke gir rom for en tolkning som fremmer det man selv opplever som god livskvalitet. I så fall må man korrigere definisjonen av god livskvalitet, slik at prinsippet dermed kan stå. Men da har egentlig prinsippet blitt omgjort til: «På god teologi skal livskvaliteten kjennes», fordi man strengt tatt har latt bibeltolkningen kalibrere erfaringsforståelsen.


Å KALLE FRISTELSEN GOD

I tillegg må vi huske på at Bibelen advarer mot den lunefulle opplevelsen av hva som er et godt liv, fordi vi har en kjødelig natur som bedrar oss. I Edens hage ble Eva forført og syntes frukten så god ut, men den førte likevel til fall (1 Mos 3,1-6). Kulturen ber oss følge hjertet, men Bibelen sier at «Hjertet er mer svikefullt enn noe annet» (Jer 17,9) og «[...] fra hjertet bærer dere fram urett på jorden [...]» (Sal 58,3), som er i tråd med Jesu ord i Matt 12. Paulus skrev: «Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet» (Gal 5,16-17). Han advarte også sin medarbeider Timoteus at det ville komme en tid «[...] da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (2 Tim 4,3-4).


Bibelen har en gammel historie som illustrer dette. Kong Saul fikk i oppdrag av Gud å slå til mot de onde amalekittene og ikke spare noen, heller ikke dyrene (2 Sam 15). Saul angrep dem, «Men Saul og hans menn sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet, gjøfeet og lammene. De sparte alt som var noe verdt, og ville ikke slå det med bann. Men alt som var verdiløst og dårlig, bannlyste de» (v. 9). For hvorfor skulle de forkaste det som åpenbart ville gi Saul og hans menn bedre livsvilkår? I Sauls øyne hadde han gjort det Gud befalte ham om (v. 13). Han tenkte nok at det var en visdom i det å ta vare på dyrene og verdisakene, slik at også hans menn kunne glede seg over å ta del i krigsbyttet.


Men dette førte til at Saul mistet Guds gunst, og Herren sendte profeten Samuel for å irettesette ham. Saul forklarte at de hadde tenkt å ofre dyrene til Guds ære. Sannelig var det ikke de edleste intensjoner. Men Samuels budskap var ikke at Saul hadde opptrådt vist og gudfryktig. I stedet sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer like mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. For trass er som spådomssynd, ulydighet er som avgudsdyrkelse. Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet deg som konge» (v. 22-23).


Sauls tolkning av den konkrete situasjonen tilsa at det de gjorde var greit. Fordi selv om det på overflaten hadde virket som at Gud forbød dem å ta med seg dyrene, så tenkte de at det ikke gjaldt akkurat den tolkningen de hadde for deres situasjon. De rettferdiggjorde sin ulydighet ved å legge inn premisser og forbehold, innbilte smutthull i Guds befaling, som Gud ikke hadde godkjent. Men Gud satte større pris på deres absolutte lydighet enn deres edle motiver.


FAR IKKE VILL - KJENN SANNHETEN

Så hvordan skal vi stille oss til «frukt-testen» slik den er fremsatt av Terje Hegertun? Vi ser at den såkalte «frukt-testen» ikke kan begrunnes i Matt 7, og man kan ikke forvente at korrekt teologi skal fremme trofast Jesus-etterfølgelse i hvert eneste tilfelle eller at livet vil erfares godt i alle stunder.


Sunn teologi kan heller ikke bedømmes ut fra hvordan man har erfart å bli møtt av en annen kristen eller en menighet, for mennesker feiler. I slike tilfeller er det ikke nødvendigvis noe galt med teologien, man kanskje heller hvordan evangeliet formidles. I tillegg kan det være at mennesker har feil oppfatning av og forventning til livet med Kristus og tvilstanker knyttet til Gud og det troende fellesskapet som gjør at man forestiller seg at det er teologien det er noe galt med, framfor sin egen forståelse og tro. I praksis er det derfor i mange tilfeller vanskelig å anvende «frukt-testen» på en fruktbar måte. Og til slutt må vi huske at Bibelen også advarer mot å sette for stor lit til våre individuelle erfaringer. At noe erfares godt er ikke det samme som at det er godt og vice versa.


Nettopp fordi mennesker har denne tilbøyeligheten til å følge øynene, hjertet, begjæret og det som klør i ørene, må vi være varsomme med å tillate oss å la våre erfaringer legge føring for hva vi skal forstå som sant og godt. Ofte er det vanskelig å leve opp til Bibelens idealer, men det betyr ikke at vi hver gang må lete etter muligheter for å unnslippe å strekke oss etter de gode idealene Gud har åpenbart for oss.


Derfor er det ikke nødvendigvis så lurt å fremme et teologisk prinsipp som bare tilsynelatende er tuftet på Bibelens tekster og som attpåtil truer med å forføre mennesker som misforstår betydningen og bruksintensjonen med det. Det som imidlertid er bibelsk, er at troende kan gjenkjenne falske profeter ved at de lærer usanne doktriner som er i strid med Guds ord. For slike profeter har kommet og vil fortsette å komme, for «om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matt 24,24). Den beste måten du kan beskytte deg på, er å kjenne sannheten. Det er den virkelige «frukt-testen».



98 views0 comments

Recent Posts

See All