Search
  • Niklas R. B. Slettevoll

NÅR MAN HÅPER PÅ LIVET - Fil 1,21-30

I påvente av en rettssak og potensiell dødsdom, reflekterte Paulus omkring livet og døden. Fordi håpet om livet etter døden var så fullt av forventning og glede, skrev han at han ble dratt sterkt til begge deler. Hva sier det oss?



«For meg er livet Kristus, og døden en vinning. Men dersom det å leve i kroppen gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. For jeg dras sterkt til begge deler. Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste. Men å bli værende her i kroppen er likevel mer nødvendig for dere» (Fil 1,21-24).


Hva skulle Filipperne ha sagt til dette da de hørte Paulus sitt brev bli lest opp for dem for første gang? Til tross for den store gaven de hadde sendt til Paulus for å hjelpe ham mens han satt i fangenskap i Roma, ble de minnet om at døden var et mulig utfall av den kommende rettssaken han stod overfor.


Paulus drøfter to muligheter i denne teksten. Enten kom han til å bli dømt til døden, eller så ville han bli frikjent og leve videre. Men det var jo ikke det at han hadde et reelt valg. Paulus vurderte på ingen måte å ta sitt eget liv, så det er ikke det denne teksten handler om. Men Paulus så nærmere på de mulige utfallene som lå foran ham.


På den ene siden var døden. Paulus' resonnement var noe sånt som at hvis døden betyr å være med Kristus, og livet er Kristus, så har døden blitt til liv. Han kaller døden en vinning og sier at å være med Kristus i det neste livet er «det aller beste». Trolig hadde han dette i tankene også da han skrev til korinterne at «Mens vi er i dette jordiske huset, sukker og lengter vi etter å bli ikledd vår bolig som er fra Himmelen» (2 Kor 5,2). Dette håpet var en viktig drivkraft og motivasjon for Paulus. Det var den framtiden Paulus lengtet etter, seiersprisen for hans utholdenhet i troen.


Denne framtidslengselen er en god lengsel også for oss. Det vil si, det er ikke det å bli ferdig med livet vi lengter etter, men å være sammen med Jesus. Likevel må vi selv reflektere over hvordan vi håndterer dette håpet. Er det slik at du noen ganger tenker på livet etter døden som en bonus, framfor å tenke på det som det virkelige livet? At å være sammen med Kristus er noe du egentlig ikke vil skal skje før du er ferdig med alt du holder på med i dette livet? At du ønsker å utsette det så lenge som mulig, fordi du trives så godt her?


Egentlig bør den kristne idéen om det neste livet være nok til at evigheten er noe troende mennesker ser fram til, samtidig som det bør være en oppmuntring som motiverer til å stå løpet ut og å holde ut i lidelser og sorg i tro. Muligens er det nettopp det som gjør at Paulus i 2 Kor 6,10 omtaler seg selv som sorgfull, men likevel alltid glad. Målet bør være at vi lar denne lengselen som finnes i spenningen mellom det livet vi lever nå og den gode framtiden som venter oss fylle oss med en indre glede i alle omstendigheter og en drivkraft til å leve livet for Kristus. Ikke fordi det nåværende livet i seg selv er bedre enn det neste, selv om livet selvsagt ofte kan smile til oss, men fordi man har et gudegitt oppdrag i verden.


For på den andre siden var muligheten for at Paulus ville fortsette å leve. Han skriver, åpenbart til Filippernes oppmuntring, i Fil 1,24-25: «Men å bli værende her i kroppen er likevel mer nødvendig for dere. Ettersom jeg er overbevist om dette, vet jeg at jeg skal leve og fortsette sammen med dere alle til deres framgang og glede i troen.» Paulus ender nemlig ikke på en sorgfull note om hans kommende død, men med en håpefull note om en overbevisning om hans fortsatte tjeneste for de kristne i Filippi. Dette er et viktig perspektiv i livet, nemlig at du er villig til å sette til side ditt eget beste til fordel for dine trossøsken.


For ofte kan man høre at folk uttrykker at troen er individualistisk. Men Paulus viser tydelig at hensyn til andre er avgjørende. Han fortsetter i vers 27: «Men bare se til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, så enten jeg kommer og ser til dere eller er fraværende kan høre det om dere at dere står fast i én Ånd og at dere med én og samme sjel kjemper sammen for troen på evangeliet», og i vers 29-30: «For det er gitt dere, på grunn av Kristus, ikke bare å tro på Ham, men også å lide for Hans skyld og kjempe den samme kamp dere så jeg kjempet, og som dere nå hører jeg fremdeles kjemper.»


For Paulus sitt anliggende var den største gleden å være sammen med Jesus. Men til tross for alle utfordringene livet hadde å by på, var det å fortsette å leve slett ikke uten glede. For troen gir oss ikke bare en overbevisning om at døden er en vinning, men også at livet er Kristus, og i dette har vi et insentiv til å holde ut i tjenesten for hverandre og en oppmuntring i at vi har mennesker rundt oss som gjør det samme.


Jeg tror filipperne tok imot ordene fra Paulus med undring og lettelse. Det var lys i enden av tunellen, hvor enn langt framme, uansett hva som ville komme - hvorvidt det var liv eller død. Slik bør også vi ta imot disse ordene. For deg som tror er nemlig døden er en vinning. Og enn så lenge kan du stå sammen med troende brødre og søstre som kjemper for å leve liv som er Kristus verdig. Dét er oppløftende!



38 views0 comments

Recent Posts

See All